Hele Norges Randi Nesvik sovnet stille inn lørdag 14. februar.

Hun levde livet – livet ut, Randi. Lørdag sovnet hun stille inn på Boganes sykehjem, 80 år gammel.

- Jeg har hatt mye show og moro i mitt liv, det har ikke så mye med hva man har, men hva man gjør ut av det man har, sa Randi i ett av mange intervjuer Tastavis fikk med den sprudlende, livsglade og fargerike damen.

Randi ble rikskjendis i 2003, da NRKs realityserie ”Eldrebølgen” gikk sin seiersgang på NRK. Serien hadde i gjennomsnitt 751 000 seere, og på det meste var det mer enn en million som fulgte Randi og de andre elleve deltagerne i serien fire dager i uken i ti uker og 42 programmer – fra deres første møte til premieren på revyen de laget sammen.

Senere var Randi med i ”Norges Herligste” med Ylvis-brødrene på TV Norge, Norske Talenter med Tasta skolekorps på Tv 2 og ”Eldrebølgen 10 år etter” på NRK.

Randi tok med seg lirekasse, apekatten Frida og kostymer, og reiste med buss til Bergen foran tv-opptakene til Norske Talenter.

- Det skal bli spennende. Dette er lek og moro, sa Randi til Tastavis før avreise.

Randi ble hyret inn av Kaizers Orchestra til å spille lirekasse foran konsertene i DNB Arena i september 2013. Hun trodde hun skulle spille for Sanitetsforeningen, men spilte ikke mindre enn fem kvelder i arenaen, og også for Kaizers Orchestra backstage i garderoben.

Født i Lofoten

Randi Nesvik ble født på Skrova i Lofoten i 1934. Hun vokste opp under fattigslige kår på det lille fiskeværet med 500 innbyggere. I barndommen hadde Randi aldri en dukke. 10 stykker skulle leve av lærerlønnen fra hennes far, så penger til dukke var det ikke. Randi hadde fem eldre brødre og to søstre. Faren var skolebestyrer på Skrova, noe som sikret fast inntekt, men noe luksus var det ikke. De levde fra hånd til munn, hadde det aller nødvendigste, men ikke noe mer.

Til sin 7 års bursdag spurte Randi sin mamma om å få en dukke i gave.

- Nei, det har vi ikke penger til, du kan gå i fjæra og finne en stein, dukkeklær kan vi lage av gardinrester, sa mamma.

Dukkeseng ble laget av skoesker. Randi fargela dukken med kopiblyant.

Noen lirekasse fikk ikke Randi  før i godt voksen alder. Første gang hun hørte lyden av en lirekasse var i oppveksten på Skrova. Dampskipsekspeditør Risat eide en lirekasse.

Når han hadde tatt seg en dram, hendte det at han tok med seg lirekassen med spiker i. Publikum måtte sveive hver sin gang, så ble det musikk og dans på kaia på Skrova.

De gode minnene fra lyden av lirekassen til dampskipsekspeditøren slapp aldri taket i Randi.

Flyktet opp i fjellene

Randi Nesviks far, Kristen, var lærer, men også offiser. Familien var i faresonen da krigen brøt ut, siden faren var ettersøkt av tyskerne. Kristen dro til Narvik og kjempet mot tyskerne. Lensmannen kom på døren en dag, og sa til Randis mamma at de var svartelistet av tyskerne. Familien måtte komme seg vekk i en fart. Mor og unger flyktet opp i fjellet, og gjemte seg i en stor hule; Bjørnehiet som de kalte den. Randi ble døpt og konfirmert i Vågan kirke i Kabelvåg. En uke før konfirmasjonen overhørte presten alle konfirmantene. Randi hadde på seg en hvit, fotsid kjole, sydd av fallskjermsilke. Familien hadde saltet sild for å få penger til sko med platåheler. Med faren bak orgelet i et fullsatt bedehus på Skrova, fikk Randi stå konfirmant uken etter. Konfirmasjonsdagen var det laks til middag. Med poteter.

Det var rasjonering på poteter på grunn av kulde, noe som førte til mye skjørbuk. Regjeringen besluttet å sende kålrabi nordover, men i stedet for kålrabi kom det tunips.

Høsten 1952, etter framhaldsskolen dro Randi til Oslo, 18 år gammel. Alene dro hun, først med båt til Svolvær, så med hurtigruta til Trondheim og tog til Oslo. Med en liten, brun koffert i hånden vinket hun farvel til familie og venner på kaia i Skrova og la ut på ferden til hovedstaden.

Hun så biler og tog for første gang. Vel fremme i Oslo måtte hun få seg en hybel. Det var ikke så lett, for nordlendinger var ikke like populære som de er nå.

I avisen sto det "Hybel til leie, nordlendinger ønskes ikke". Randi måtte avertere etter hybel selv. Hun fikk hybel med egen inngang i en stor villa hos en skipsreder i Ullernåsen.

Randi jobbet om dagen, og gikk på skole om kvelden, på Treider handelsskole. Skolen kostet 250 kroner måneden, så Randi var nødt til å jobbe ved siden av.

Harald

Etter handelsskoleeksamen og ekstrakurs i maskinskriving, fikk Randi jobb som stenograf i ett av firmaene til skipsrederen. Hun kunne ikke komme på fredager, for da vasket hun hos skipsrederen. Randi ble tilbudt jobb som stortingsstenograf, men takket nei til jobben.

Hun følte hun ikke hadde fine nok klær til jobben, og dessuten måtte hun ha fått Stortinget til å ordne med hybel.

Vegg i vegg med skolen Randi gikk på, jobbet en ung, flott mann som Randi skulle dele mange av de neste årene med. Randi traff Harald en måned etter skolestart, i en kafe i samme bygning som skolen. De giftet seg i Oslo Rådhus 21. desember 1957. De fikk hybel i samme bygning som Edderkoppen Teater, og gikk ofte inn til teateret sammen med Leif Juster og Lalla Karlsen, siden hybelen hadde samme inngang som teateret.

Harald og Randi flyttet til Stavanger 24. september 1966, etter 15 år i Oslo.

Randi glemte aldri synet som møtte henne julen det året. Da hun så ut stuevinduet hjemme i Mostølveien, mot Dusavk, så hun lys hun aldri hadde sett før. Det var lysene fra en oljeplattform.

Randi jobbet som assurandør hos UNI til hun ble førtidspensjonert.

Tasta skolekorps

Randi har tre sønner, Morten, Geir og Rune, og seks barnebarn. Da Rune kom til verden var søsknene hans store, men det var ikke barnehageplass til Rune. For å få plass i barnehage til Rune, begynte Randi på servitørlinja på Godalen, det kvalifiserte til barnehageplass på lørdager.

Alle tre sønnene har vært aktive i Tasta skolekorps.

Rune var målmann i POL idrettslag.

- Det var ille nok at det var kamper på søndager, men at han fikk juling når han slapp inn mål, syntes jeg var forferdelig. En dag sa jeg til Rune at han måtte velge mellom korps og fotball, og minnet han på at konserter med korpset gikk foran alt annet, sier Randi i et portrettintervju med Tastavis i 2008.

Rune valgte korpset.

Randi har vært med på dugnader i korpset i 40 år, fra den eldste sønnen, Morten var 8 år.

Det ble en livsstil å engasjere seg i korpset, i ”Tasta-tyttene”, som laget dukkegarderobe som Tasta skolekorps fikk og loddet ut på basaren.

Randi og resten av tyttejentene lagde like godt en hel revy til inntekt for Tasta skolekorps. I "Ka jør me' kje" spilte Randi Alexis fra Dynastiet til stor jubel.

Ingen sykling

Randi kunne spille på lirekasse, men sykle, det lærte hun seg aldri. De hadde ikke sykkel på Skrova, så Randi fikk ikke lært seg å sykle.

- Jeg husker godt den søndagen i 1970, da Harald skulle lære meg å sykle i gata utenfor huset vårt i Mostølveien. Harald holdt sykkelen, en rød Apache. Da han slapp sykkelen, begynte den å vingle, og jeg havnet i blomsterbedet hos naboen, sier Randi i portrettintervjuet.

Mye show og moro

Randi var med på dugnader i korpset i mer enn 40 år, fra den eldste sønnen, Morten var 8 år, og med i ”Tastatyttene”, som blant annet laget dukkeklær som korpset lodder ut.

Det artigste Randi visste var å kle seg ut og sminke seg fargerikt. Hun var både pønker, orientalsk nisse og bestemor til Sabeltann, og hadde egen fanklubb i Havøysund.

Men først og fremst vil Randi huskes for sine mange opptredener med lirekassen, sammen med apekatten Frida. På kjøpesentre, sykehjem og rundt omkring i hele Norge.

”Spanske øyner”, ”Lambada” og ”Fridas vuggevise” var alle blant Randis favoritter.

Randi fikk skriftlig tillatelse fra ordfører Leif Johan Sevland til å opptre hvor hun ville i Stavanger sentrum, uten å søke på forhånd.

Livsglede

De siste par årene av sitt liv var Randi syk; hun fikk problemer med hoftene, og fikk både lungebetennelse og kreft. Det ble mange kurer med cellegift i to omganger. Det hindret henne ikke i å komme og se Tasta Turns 50 års jubileumsforestilling i Stavanger konserthus desember 2013, der barnebarna Victoria, Joakim og Isabell var med.

Før jul i 2006 ble Randi innlagt på sykehus med hjerteinfarkt, nyrebekkbetennelse og lungebetennelse, og var en hårsbredd fra å dø. Randi "sto han av" den gangen.

Sju år senere ble Randi innlagt på sykehus igjen. Det ble påvist lungebetennelse og kreft.

23. desember i fjor ble Randi nok en gang innlagt på sykehus.

Torsdag 12. februar var Randi på sin siste konsert. Reidar Jonassen spilte i aktivitetsavdelingen på Boganes sykehjem. Randi sang med da Reidar spilte Gluntans ”La oss leve for hverandre, og ta vare på den tid vi har”.

Randi huskes for sitt gode humør, hun var sosial, samfunnsengasjert, og ”alltid” ute på noe. I sin røde bil kjørte hun rundt, både hit og dit, sponset av Toyota, og med ”Livsglede” lakkert på bilen. Livsgleden brukte hun på å være gatemusikant, ikledd fargerike kostymer og hatter. Hun elsket livet og mennesker.

Livsgleden brukte hun også på å huske på andre, enten med å ringe, komme på besøk eller invitere hjem.

Randi var et ja-menneske.

- Jeg har hatt mye show og moro i mitt liv, det har ikke så mye med hva man har, men hva man gjør ut av det man har. Det gjelder å ikke ta ting så alvorlig, bare gjør det du har lyst til. Selv har Jeg har sagt ja til det meste, men strikkhopp, det torde jeg aldri.

Vi glemmer deg aldri, Randi.

Randi begraves fra Stavanger krematorium / Eiganes gravlund fredag 20. februar klokken 12.30.

Bruk gjerne kommentarfeltet til å kondolere.