Innledningsvis skriver Fornes at kritikerne mener han sitter på løsrevne enkelthistorier som ikke er representative, noe forfatteren er klar over og avvæpner raskt. Fornes skriver også at han ikke med sikkerhet kan vite at historiene han har blitt tilsendt er helt sanne, noe han også svarer ut med at alle historier har minst to sider. Han påstår heller ikke at han har svarene på de systemiske utfordringene, men han vil utfordre mønstrene og systemet i det norske arbeidslivet.
Gnisten som tente noe i ham rundt tematikken, kom da han så sin 50-år gamle mor knapt fikk svar på jobbsøknadene sine. Han bruker egne
erfaringer, både om seg selv og familien inn mot temaene han beskriver.
Som leser er det lett å se at han er personlig engasjert i tematikken og utfordringene i norsk arbeidsliv. Noen av Fornes sine resonnement kan tidvis fremstå selvmotsigende og ensidige. Likevel formidler han problematikken på en fremragende måte. Han skriver med en smittende entusiasme som gjør problematikken enkel, lett og interessant å følge. Boka tar for seg 10 skyggesider i Norsk arbeidsliv hvor temaene er; seksuell trakassering, de unge, dårlige ledere, gravide og småbarnsforeldre, etnisk diskriminering, sykefravær, skole og barnehage, kronisk syke og nevrodivergente, helsevesenet og til slutt seniorer. Dette er tema som belyses godt og skaper rom for refleksjon og debatt.
Sjokkert over beskrivelser fra det norske arbeidsliv
Som leser blir jeg følelsesmessig engasjert ettersom han pirker borti flere av våre grunnleggende verdier. Forfatteren lar meg kjenne på frykt, sinne, skyld, skam, sorg og ikke minst glede.
Jeg bli også sjokkert over beskrivelser fra det norske arbeidsliv. Det er noen kraftige historier han formidler og deler. Det er skremmende å lese hvordan arbeidstakere blir behandlet og hvordan systemet som er til for beskyttelse har ulike svakheter.
Til tider tenker jeg også at det kan være litt ensidig, men det gjør ikke noe om boka klarer å skape en debatt i samfunnet og i arbeidslivet.
Som leder bør man lese boka for å få et innblikk fra arbeidstakerne sin side, men det bør kanskje ikke leses som en sannhet.
Boka bør åpne opp for refleksjon og større forståelse i arbeidslivet.
Det ville også vært svært interessant om det ble skrevet en bok fra lederes perspektiv, men det er ikke Fornes sin oppgave. Hans kall er å gi «den svake» parten en stemme, noe han klarer utmerket i denne boka.
Dette gjør han ved å løfte frem grupper som pårørende, kronisk syke, etniske arbeidstakere og seniorer. Boka egner seg for alle som bryr seg om samfunnsutvikling og som ønsker å være inkluderende i arbeidslivet.
