Vi bestemte oss tidlig for at dette ikke skulle bli et kappløp sørover. Somregel kjørte vi fire timer om dagen og lot reisen bli en del av ferien. 

Vi var enig om å ikke planlegge hele reisen på forhånd. De fleste hotellene bestilte vi dagen før – eller samme dag, noe som ga oss friheten til å bli litt lenger de stedene vi likte best.

Gjennom Danmark og Tyskland møtte vi lange veiarbeid og køer, men også et imponerende veinett og Autobahn, hvor biler suste forbi i hastigheter vi sjelden ser hjemme. Det som imponerte mest var trafikkulturen. Når køene oppsto, blinket bilene med nødlys for å varsle dem bak – en enkel løsning som skapte trygghet.

Første stopp ble den hyggelige byen Gouda i Nederland, før vi tok turen innom moderne Rotterdam. Derfra gikk reisen videre til Moseldalen i Tyskland – et område som raskt ble et av de første store høydepunktene. Vinranker klatret opp de bratte fjellsidene, slott ruvet over dalen, og tilfeldigvis ankom vi samtidig som landsbyen arrangerte vinfestival. En perfekt introduksjon til ferielivet på kontinentet.

Hele Colmar heiet på Norge
Neste stopp var Colmar i Frankrike – en by som ser ut som den er hentet rett ut av et eventyr med blomsterpyntede bindingsverkshus og små kanaler. Men det var fotballen som gjorde kvelden uforglemmelig. Vi fant en restaurant med storskjerm da Norge møtte Brasil i VM. Etter hvert som kampen utviklet seg, ble også de andre gjestene revet med. Da Norge vant 2–1, skjedde noe vi aldri kommer til å glemme.
Hele uteserveringen – og folk som passerte i gaten – satte seg ned på asfalten sammen med oss. Vi rodde i takt, sang og jublet som om vi alle var norske supportere. De fleste hadde aldri heiet på Norge før, men denne kvelden gjorde de det. Én ting ble tydelig: Erling Braut Haaland kjenner alle.

Elbil uten rekkeviddeangst
Det store eksperimentet var likevel bilen. Vi kjørte hele turen med en elbil med et forholdsvis lite batteri (27 mil på 80%), men rekkeviddeangsten uteble fullstendig. Hurtigladere finnes overalt, de fungerer godt og er enkle å finne. I løpet av hele reisen opplevde vi aldri å være bekymret for om vi skulle komme oss videre. Faktisk ble ladepausene en naturlig del av ferien. Langs motorveiene fant vi moderne raste- plasser med rene toaletter, gode restauranter, shoppingsenter og hyggelige uteområder. Mens bilen ladet, kunne vi spise lunsj eller ta en kopp kaffe før vi kjørte videre.

Over Alpene
Fra Lausanne i Sveits ventet den etappen jeg hadde gruet meg mest til. Jeg så for meg smale fjellveier og stupbratte fjelloverganger. I stedet møtte vi brede motorveier, lange tunneler og spektakulære utsikter over Mont Black mot Torino. Turen ble en av reisens flotteste kjøreetapper – og langt enklere enn fryktet.

Det ekte Italia
I Alba traff vi blink. Vi bodde på det familieeide Villa La Favorita, en vakker villa fra begynnelsen av 1900-tallet som er gjort om til et sjarmerende hotell. Ingen av rommene var like, og familien som drev stedet tok imot oss med en varme som gjorde at vi følte oss mer som gjester enn kunder. I den frodige hagen satt vi med et glass lokal hvitvin, og kjente at dette var et sted vi helst ikke ville forlate. Det var også her vi for alvor ble kjent med den  italienske livsrytmen. Midt på dagen stengte butikkene for siesta, og vi måtte vente tålmodig før restaurantene åpnet igjen. Da vi endelig satte oss til bords, forsto vi hvorfor Italia er kjent for matkulturen sin.

Her er pasta langt mer enn bare pasta, og vin er ikke bare vin. Hver rett og hvert glass fortalte en historie om lokale råvarer, tradisjoner og stolthet.

Den italienske rivieraen – Finale Ligure
Etter noen dager blant vinmarkene i Alba fikk vi lyst til å oppleve den italienske rivieraen. Valget falt på Finale Ligure, bare et par timers kjøretur unna. Hotellet hadde vi bestilt kvelden før, og da vi oppdaget at det lå bare noen få skritt fra stranden, visste vi at vi hadde gjort et godt valg. Krystallblått hav, hyggelige restauranter med fersk sjømat og lokale viner, og en avslappet stemning som gjorde det lett å senke skuldrene.

Men én ting lærte vi raskt: På italienske strender finnes det et system – og det følger man.

Vi trodde vi kunne velge en ledig solseng nær vannkanten. Det kunne vi ikke. Før vi visste ordet av det fikk vi en solid dose italiensk voksenkjeft. 
Solsengene var nøye registrert i en stor bok, hvor hver eneste seng var reservert eller markert som ledig. Etter den litt flaue starten lærte vi reglene, og resten av oppholdet gikk helt uten reprimander.

Bak strandlivet skjuler det seg også en by med lang historie. Smale gater, gamle bygninger og middelalderborgen Castel Gavone minner om at Finale Ligure har vært en viktig kystby i flere hundre år. Nettopp kombinasjonen av historie, italiensk hverdagsliv og vakker kyst gjorde at dette ble et av stedene vi gjerne skulle hatt enda flere dager.

Como for de rike
Etter en uke på egen hånd var det tid for å hente barna på flyplassen i Milano. Derfra gikk turen til Como – et sted vi bare kjente fra glansede magasiner og bilder av kjendiser som George Clooney.

Leiligheten vi hadde leid lå bare noen minutters gange fra sentrum, og allerede første kveld skjønte vi hvorfor Como er et av Italias mest populære reisemål. Innsjøen glitret i 36 varmegrader, og byen sydet av liv. Planen var å bli med på en felles båttur, men da vi møtte en billettkø på nesten 70 meter, tok vi en spontan beslutning. Fire minutter senere satt vi i en privat båt sammen med en ekte italiensk skipper – velstelt hår, rosa skjorte og et smil som gjorde hele turen. I løpet av fire timer viste han oss George 
Clooneys villa, storslåtte eiendommer langs bredden og små idylliske viker som bare kan oppleves fra sjøen.

Vi gikk i land i Bellagio og Varenna, men der ventet tettpakket med turister og priser som tok pusten fra oss. Byene var utvilsomt vakre, men neste gang blir vi værende om bord. Den virkelige opplevelsen var utsikten fra innsjøen – og et forfriskende bad i det klare vannet under den italienske sommersolen.

Gardasjøen – fra nedtur til opptur
Etter å ha hentet resten av barna i Bergamo gikk turen til Gardasjøen. Airbnb-leiligheten vi hadde bestilt ble turens største skuffelse. I 38 graders varme var det verken aircondition eller en standard vi ønsket å overnatte i. Allerede første kvelden begynte vi å lete etter et nytt sted. Løsningen lå bare 50 meter unna. Hotel Oliveto ble en fulltreffer, med moderne rom, takterrasse, evighetsbasseng og utsikt over 
Gardasjøen. Barna (17–20 år) storkoste seg, både på hotellet og i Gardaland, mens vi fikk tid til vinsmaking hos Montonale – en familieeid vingård med lange tradisjoner. Desenzano bød på hyggelige gater, marked og den beste gorgonzolarisottoen jeg smakte på hele turen. Noen ganger blir de uventede omveiene de aller beste.

Modena – der gjestfriheten smakte balsamico
Neste stopp var Modena, byen de fleste forbinder med balsamico. Vi hadde leid en koselig leilighet i ekte italiensk stil, og vertinnen skjønte raskt at vi var begeistret for den lokale delikatessen. Litt senere kom hun tilbake med en flaske hjemmelaget balsamico som mannen hennes hadde laget i 1997. En liten gest, men akkurat slike øyeblikk gjør en reise spesiell.

På jakt etter middag endte vi tilfeldigvis opp på Il Mannarino. Det så ut som en slakterbutikk, men viste seg å være restaurant. Vi lot mannen bak kjøttdisken bestemme for oss. Han pekte, forklarte så godt han kunne på engelsk, og vi nikket. Kort tid senere bugnet bordet av retter laget av kjøttet vi nettopp hadde sett i disken. Smakene var fantastiske, porsjonene enorme, og vi gikk derfra både mette og imponerte. Skal du til Modena og liker godt kjøtt, er Il Mannarino vel verdt et besøk.

Firenze, Chianti og et uventet møte
Før vi besøkte den verdenskjente slakteren Dario Cecchini i Panzano, tok vi turen innom Firenze. Domkirken gjorde et voldsomt inntrykk. Midt blant tusenvis av turister er det nesten umulig ikke å stoppe opp og bare beundre byggverket. Dagen etter ventet vinsmaking og lunsj på Terreno, en vingård utenfor Greve i Chianti. Mellom vinranker og oliventrær nøt vi lokale viner og mat på en liten terrasse. Det var en av de opplevelsene som senket pulsen og minnet oss om hvorfor Toscana er så spesielt.

Samme kveld var det klart for Dario Cecchini. 

Allerede utenfor restauranten tok han imot gjestene med smil, vin i vannglass og smaksprøver. Stemningen var like raus som porsjonene. Vi ble ført gjennom slakterbutikken og opp til restauranten, hvor kjøtt fra hele dyret sto i sentrum. For en kjøttelsker er dette en opplevelse vel så mye som et måltid. Den største overraskelsen kom da vi hilste på Dario. Han fortalte stolt at han er god venn med Idar Håland på Håland Kjøtt på Klepp, og viste oss kommunevåpenet fra Klepp som har fått hedersplass i slakterbutikken. Verden føltes plutselig ganske liten.

Pisa og Tirrenia – ikke alle stopp blir favoritter
På vei til Pisa tok vi lunsj i vakre Lucca. Den gamle bymuren, de trange gatene og stemningen gjorde byen til en positiv overraskelse – et sted vi gjerne skulle brukt mer tid. Kontrasten ble stor da vi kom til Tirrenia, hvor vi hadde bestilt noen dager ved sjøen. Resorten var fin, men manglet den varme og personlige atmosfæren vi hadde opplevd ellers i Italia. Stranden var lang og med myk sand, men badegleden fikk en brå slutt da usynlige småmaneter sørget for sviende overraskelser på både store og små. Langs strandpromenaden lå flere nedlagte bygninger, og området ga ikke den italienske sjarmen vi hadde ventet oss.

Selvfølgelig måtte vi innom det skjeve tårnet i Pisa. Det er imponerende å se med egne øyne, men for oss ble opplevelsen en påminnelse om at de beste minnene fra Italia ikke nødvendigvis finnes ved de mest kjente attraksjonene. Det var på landsbygda – blant vingårder, småbyer og varme mennesker – vi virkelig fant Italia.

Hjemreisen – friheten til å velge
Da barna reiste hjem fra Pisa, startet vår egen hjemreise. Det beste var friheten – ingen planer, ingen bestilte hotell. Vi kunne stoppe akkurat der vi hadde lyst. Første stopp ble Ljubljana. En sjarmerende 
gamleby, en borg med en liten vinbar og et glass lokal vin i solnedgangen ble et av de øyeblikkene vi kommer til å huske. På vei tilbake gikk vi over den berømte Dragebroen. Jeg er fortsatt ikke sikker på om dragen faktisk rørte på halen.

Videre gikk turen til Praha og Berlin. I Berlin leide vi sykler og opplevde byen fra sykkelsetet, med blant annet Brandenburger Tor og Checkpoint Charlie.Siste stopp før båten hjem ble København og Århus. I København fant vi La Banchina – en liten oase ved vannet med brygger, god mat og et glass vin i kveldssolen. Århus overrasket med hyggelige bakgater, restauranter og et levende miljø langs elven.

Da vi kjørte om bord på båten til Norge, var én ting sikkert: Europa er langt mer tilgjengelig enn vi hadde trodd. Etter over 6 500 kilometer var ikke det viktigste vi lærte hvor lett det var å lade, men hvor mye frihet det ga å la reisen bestemme veien.