Andreas Thorsen 

[email protected]  

Uvanlige utfordringer på sosiale medier er ikke noe nytt – for noen år tilbake har for eksempel “planking” og isbøtte-utfordring gått sin seiersgang verden over. Men tanken på å tilbakelegge 100.000 skritt i løpet av ett døgn er nok i overkant avskrekkende for de fleste. Sofie Natvik-Tøftum, Annika Eide Osbakk og Frida Skjelde, som spiller sammen for Tasta Håndballklubb, syntes derimot det hørtes ut som noe de kunne klare. 

 Til Tungenes og tilbake 

– Utfordringen ble snakket om på nyhetene, og der var det en lege som sa at det bare var bra å prøve seg på noe som dette. Så da vi fikk bekreftet at det ikke var noe som ville kunne være skadelig, ville vi prøve, forklarer Sofie. 

 Femtenåringene så seg ut en rute, og litt før klokken 05 om morgenen 17. april satte de ut fra Tasta Senter og mot Randaberg. Første destinasjon var Tungenes fyr, via Randaberg sentrum. Så tilbake via Vistestranden, og rundt Stokkavatnet. Etter en kjapp skiftepause hos Sofie – været ble varmere utover formiddagen – bar det ned til vannet igjen, og bort til Amfi Madla. Sverd i fjell i Hafrsfjord sto for tur, så Sunde, Kvernevik, og Randaberg igjen. Denne gangen gikk returen via Randaberg Arena, Grødem og Vardenes.  

 

68 kilometer på 17.5 timer 

Da utfordringen var gjennomført, var klokken 22:30 – turen hadde tatt 17.5 timer. Såpass spontane hadde de vært, at da de tok av sted grytidlig på morgenen hadde de glemt å lade klokkene sine med skritteller. En etter en gikk de tomme for strøm, men heldigvis hadde mobiltelefonen til Sofie også skritteller-funksjon. 

 – Den er ikke like nøyaktig som klokkene, men vi kunne se at vi hadde gått 68 kilometer. Noen menn som hadde gjort utfordringen tidligere, hadde gått 67 kilometer, og vi har jo kortere bein og bruker flere skritt i forhold til avstand. Så da skal nok resultatet på over 100.000 skritt stemme, forsikrer Sofie. 

 

Sultne, med såre føtter 

Smertefritt var det selvfølgelig ikke. Sult og irritasjon var de største påkjenningene. Jentene hadde undervurdert hvor mye de burde spise, og rundt den tjuefemte kilometeren begynte det å gjøre vondt i føttene. Da blir det litt gnisninger mellom de gående. 

 – Vi ble irriterte på hverandre etter hvert. Det siste måltidet vi spiste, banan og rett i koppen, var i fire- femtiden, og vi hadde tenkt å være ferdige i åttetiden. Men vi gikk saktere etter hvert, og kjente gamle håndballskader i beina, så da vi så at det ikke gikk, ble målet å bli ferdig før midnatt, forteller Annika. 

God hjelp hjemmefra 

Da kom litt støtte hjemmefra godt med. Moren til den ene av jentene svingte innom med smoothies til dem, og utpå kvelden ringte foreldrene til Sofie og fortalte at det ville være taco som ventet på dem når de kom hjem. Det hjalp til å holde motet oppe. 

 Om det var vondt der og da, varte det ikke lenge: 

 – Vi var støle i et par dager etterpå, men hadde forventet å være støle i en uke. Vi kjente det jo på trening uken etterpå, der det er mye løping. En av trenerne lurte litt på hvordan det sto til med beina våre, men det gikk greit.  

 

Frister til gjentakelse 

Jentene har fått mange positive tilbakemeldinger på den lange gåturen. Lærerne deres ble imponerte, foreldrene var stolte av at de klarte å gjennomføre, og vennene deres fulgte med underveis ved å se på bilder og videosnutter som de la ut på Snapchat: 

 – De syntes det var spennende å følge med på hvordan det gikk gjennom de forskjellige etappene, og mange sa at det så gøy ut. 

 Såpass gøy var det, alt i alt, at jentene godt kan tenke seg å gjøre det igjen, gjerne i løpet av sommerferien. 

 – Det som vi har tenkt på i ettertid, er at om vi gjør det igjen, så kan vi kanskje gå for en god sak. Kanskje situasjonen i India, med korona? tenker Sofie. 

 Dersom noen føler seg inspirert til å ta utfordringen selv, har jentene noen gode råd: 

 – Du må ha gode sko, selvfølgelig. Og teip føttene helt fra begynnelsen, for det funker dårlig å gjøre det halveis! Nok mat er viktig, og snacks med høyt energiinnhold, som sjokolade. Noe som også er lurt, er å ha med musikk. Vi hadde med oss et headset, og hørte på musikk en om gangen. Det hjalp når vi hadde begynt å gå hverandre litt på nervene.