Det er greit å være 47 og elske rosa og det er greit å være 18 og gå i flosshatt!

Det er et samfunnsproblem at vi ikke omfavner andre menneskers annerledeshet. At vi ikke takler at noen er mer, mindre eller noe annet enn oss selv. Vi må hjelpe å bære hverandres tunge tanker, ta hys på hverandre og bidra til at små gleder blir byggesteiner slik at medmenneskelighet blir samfunnslimet som sørger for at alle er med. Det er når vi løfter sammen vi vil oppleve raushet og et varmere samfunn. Vi må omfavne hverandre som vi er.

I lys av Ari Behns bortgang er det mye lærdom å ta med seg når vi fortsetter egne liv. Selvmord vil aldri være en løsning. Det vil være et problem så lenge mennesker ser det som en løsning. Som Maud sa så flott i sin tale i begravelsen; å spørre om hjelp er ikke en svakhet. Det er en styrke.Men er det så lett å vise styrke når man er på sitt svakeste?

Å sette mennesker i bås

Vi setter hverandre i bås. Kjønn, alder, hudfarge, seksualitet, etnisitet og religion. Vi liker å organisere oss på en måte som gjør at vi vet hvor vi hører til. Et system som sørger for trygghet der vi og andre har tilhørighet. Ari hadde også en bås. Vi satte han i en. En bås med negative assosiasjoner. Han var rar. Det var ikke mange som han.

Flere har uttalt etter hans bortgang at han var raus og kjærlig. Flink til å være sosial. Selv sa han at han klarte seg i alle sosiale arenaer. Og det gjorde han ifølge mange. Han viet andre oppmerksomhet. Bort fra seg selv.

I programmet på NRK til minne om Aris liv sa han selv at han ikke følte at han hørte til noe sted. Det burde vært en wake-up call som utløste alle alarmer hvor vi sa; hva kan vi gjøre for at du skal føle at du hører til.

Men ingen sa det. Ingen lyttet aktivt. Vi syns bare det var tøft at han sa det rett ut. For vi er vel mange som har kjent på rotfestet en gang iblant. Men vi tenker ofte at folk må finne utav ting selv. Vi vil ikke blande oss. Så er vi kanskje første mann til å kommentere det rare noen sa til oss forleden, eller den merkelige væremåten hos hverandre.

I et avsnitt fra Nytt på nytt sier John Almås at «den ene gjesten bestemte seg for å bli forfatter som tiåring, noe som merkes på skrivingen hans, nemlig forfatteren Ari Behn». I et sekund ser det ut som om Ari virker brydd før han ler med. For vi gjør jo det, vi ler med når alle andre syns det var morsomt. Inni oss koker det kanskje av usikkerhet.

Det man selv opplever reflekteres ikke rundt oss. Var det et kompliment? Hva var egentlig den kommentaren der? Det er et humorprogram og da skal man vel tåle en støyt, men når

man bretter livet sitt ut i uttrykk slik som Ari Behn gjorde, terningkast 6 på armen, da har vi en lei tendens til å ty til janteloven. Skulle ikke Ari få tro at han var noe?

Definere andre mennesker

Nå vi kommer til den delen hvor Ari forteller om porselenet og krystallglassene han har designet, drar han det til egen fordel at folk har kalt ham ting. Posør og påfugl. Dette på bakgrunn av at han sa at «hver dag er en fest og du er et smykke.» Vi må slutte å definere hverandre og heller heie hverandre frem og gledes oss over at noen tørr å skille seg ut.

Be om hjelp

Det er vel ikke lett å be om hjelp i en verden hvor mennesker stadig har et behov for å definere andre mennesker. Putte dem i bås. Vi har definert Ari utallige ganger. Kommentert alt det rare. Alle de store ordene. Det var mange negative karakteristikker, over lang tid. Hører man det nok, blir man kanskje i tvil om sin egen identitet og tilhørighet.

Jeg mener at vi må dele mer, løfte mer, og være interesserte i hverandres liv. Tåle å høre på det som er vanskelig. Hjelpe de som ikke klarer å be om hjelp. Vi må lytte aktivt og være åpne og klare for at vi må bidra med tunge løft. Viser vi styrke når andre ikke makter, vil vi være hverandres lykter i mørke, tunge stunder.

Inger Louise Grude, nestleder Stavanger Arbeiderparti