Mer enn 900.000 rohingyaer lever i dag i flyktningleire i Bangladesh. 8. klassinger på Tastaveden skole jobber for at de ikke skal glemmes.
Den muslimske minoriteten ble i 2015 fordrevet fra Myanmar gjennom vold, overgrep og drap. Situasjonen betegnes av Leger Uten Grenser som en av verdens fem glemte kriser i 2019. I valgfaget Internasjonalt samarbeid deltar Julie Victoria Fredriksen, Solveig Nicolaysen, Anna Leonora Strand og Dina Haaland Sirum nå i organisasjonens skoleprosjekt “Et grenseløst skoleprosjekt”.
Prekær situasjon
– Flyktningleiren Kutupalong, som har en befolkning på over 600.000, de fleste rohingyaer, er verdens største. Forholdene er dårlige, og dårlig helse, både fysisk og psykisk, utgjør en stor trussel, forklarer Julie.
Situasjonen for de få rohingyane som er igjen i Myanmar er også prekær – jentene forteller om hvordan en kvinne som så sin egen sønn bli drept, måtte spille død for å ikke selv lide samme skjebne.
Vanskelig å nå ut
– Vi har én måned på oss til å spre oppmerksomhet om denne krisen. En grupper lager plakater og flygeblader, sosiale medier-gruppen bruker Snapchat, Instagram og Facebook, og vår gruppe prøver å nå ut via TV, radio og aviser. Så derfor kontaktet vi Tastavis, sier Julie.
Å nå ut gjennom tradisjonelle medier er ikke nødvendigvis lett. Så langt har jentene et leserinnlegg de skal få på trykk i Rogalandsavis, og de har vært i kontakt med TV Vest og JærRadioen. De krysser fingrene for at de får kommet på lufta.
– Vi har sendt ut rundt 100 mailer til nå, men vi har ikke fått så mange svar, konstaterer jentene.
Håper å bli fylkesvinnere
De gir allikevel ikke opp, og bruker mye av fritiden på arbeidet. Håpet er å klare det som Tastaveden har klart de tre siste årene: Å bli kåret til fylkesvinner. Deretter er målet å bli de første elevene fra Tastaveden som blir nasjonale vinnere og får besøke Leger Uten Grensers hovedkvarter i Oslo.
Selv om det er spennende med konkurranse, understreker jentene at det er det å være til hjelp for saken som er viktigst.
– Vi engasjerer oss mye i dette utenfor skoletiden, og det er først og fremst tanken på hva som skjer med disse menneskene som motiverer oss til å gjøre en innsats, forteller Anna.
