Marianne Marsli – tips@tastavis.no
Hvor mange 100 åringer har du møtt? Sikkert ikke mange, og det er imponerende å bo hjemme i en så voksen alder. I stua var det dekket på bordet med tre kaffekopper og fin duk. Tastavis hadde fått tips om en sprek 100 åring, men ventet hun besøk? Nå er journalisten her, utbrøt Marit Vik. Inn kom mannen, Reidar, og vipps handlet saken om to 100 åringer.
Hva er oppskriften på å nå en slik alder? Det kommer vi tilbake til.
Krigens tilfeldigheter
Reidar Vik er opprinnelig fra Øystese i Hardanger og Marit er fra Førde i Sveio kommune. Det var dermed ikke gitt at disse to skulle møtes, men tilfeldigheter og krig førte deres veier sammen.
For å kunne gå på realskole (2-årig teoretisk utdanning etter 7 år grunnskole) måtte Marit flytte til besteforeldrene i Skånevik. Hun var da 13 åring. Etter fullført realskole gikk turen videre til gymnaset i Haugesund. Krigen hadde da kommet til Norge, og hun husker at flyalarmen gikk hele tiden. Natt til 12. september 1941 falt 5 bomber i området ved skolen hun gikk på. Det førte til ødeleggelser og alle elevene måtte flytte. Turen gikk da til Voss. Her samlet de elever fra hele landet.
– Det var sosialt på Voss, men også en skremmende opplevelse på grunn av krigen, forteller Marit.
På skolen på Voss gikk også en staut ung mann med navnet Reidar Vik, og de ble etter hvert kjærester.
– Ja, uten krigen så hadde vi ikke møtt hverandre, smiler Reidar fra stolen sin.
Utdanning og veien til Tasta
Etter tiden på Voss flyttet de begge til Oslo. Hun skulle studere pedagogikk og han tok medisinstudiet. Mot slutten av studiet traff de en prestefrue fra Stavanger. Hun hadde flyttet fra et lite sted som het Tasta, og nylig avsluttet hun legepraksis der. Dette stedet visste de lite om, men når legen hadde snakket varmt om det, så besluttet de at det var Tasta som ble deres nye hjem. I 1953 pakket de sammen og flyttet vestover.
Tasta var på den tiden en bygd og en del av Hetland kommune. Stavanger kommune bestod på den tiden av bykjernen, og det meste av jordbruksområdene fra Randaberg til deler av Sandnes utgjorde Hetland. Tasta var stort sett marker, gårder og en rolig bydel med få hus der lite skjedde. De første årene var Marit hjemmeværende, men tok i tillegg på seg flere frivillige verv. Reidar begynte å praktisere som lege. I 1959 bygget de huset på Tasta, og etablerte seg for godt.
Et hjerte for andre
Da de fire barna begynte å bli større, gikk Marit ut i jobb hun også. Hun var med å etablere familievernkontoret og jobbet i PPT. Det å arbeide med folk trivdes hun godt med. I jobben så oppdaget hun at det var lite hjelpemateriell til barn med særskilte behov. Det gjorde at hun var med å utvikle hjelpemateriell til barn og elever i skole og barnehage. Hun tok etter hvert et hovedfag i spesialpedagogikk, noe som var et nytt fagområde på den tiden.
– De fleste som jobber i skolen har lykkes med det skolefaglige, og det kan ikke prege hjelpen barn som strever får. Det viktigste for meg var å ta de jeg skulle hjelpe sitt perspektiv og tilpasse hjelpen deretter, forteller Marit engasjert.
Reidar jobbet seks dager i uken i legepraksisen sin. Formiddagen var han på kontoret sitt, og på ettermiddagen på sykebesøk. Tasta og Randaberg bestod på den tiden av ca 5000 innbyggere, og han var den nærmeste legen til disse områdene.
På fritiden var de med å bygge opp menigheten på Tasta. I starten var det bare en tanke, men det ble til
virkelighet da Tasta kirke stod ferdig i 1977. De var aktive i dette arbeidet og bidro med å bygge kirken, og danne Tasta menighet. En menighet de har tilhørt siden.
Den nye menigheten etablerte også tilbudet om kirkeskyss for at de som hadde utfordringer med å komme seg til og fra kirken. I 40 år kjørte Reidar kirkeskyss for å inkludere og hjelpe alle som ønsket dette. Nå benytter de seg selv av dette tilbudet, og er glade for det.
Hemmeligheten
Marit ble 100 år i november 2025, og Reidar fyller året i august. De kan glede seg over fire barn, 13 barnebarn og 13 oldebarn.
– Til nå, kommer det raskt fra Reidar med et glimt i øyet.
De har levd gjennom en tid med mange endringer, men erfaringen er at mennesker og deres behov er stort sett de samme. Livene deres har handlet om nettopp det å se mennesker og forsøke å hjelpe dem. Og det er det som er oppskriften ifølge 100-åringene:
– Enhver oppgave er en gave for et godt liv. Viktigheten av å bidra til at noe skjer. Marit og Reidar ser på hverandre og er enig.
Jeg takker for kaffe og besøk. Det å gjøre noe for andre og bidra er ikke sikkert gir deg et like langt liv som disse to, men uansett så blir det et bedre samfunn om flere prøver likevel.
