Per Jarle og Marianne Marsli – tips@tastavis.no
To litt spente journalister fra Tastavis skal i fengsel. Bakgrunnsjekken er gjort, og vi er godkjent for å komme på besøk. Nå står vi i regnet foran fengselet og lurer på hvor vi skal. Høye gjerder og et typisk 60-talls betongbygg tårner opp foran oss. Det gjør inntrykk bare å se bygningen, når du vet at det er her du skal sone din straff hvis du har gjort noe ulovlig.
Døren foran oss “summer” og så sier det klikk i låsen. Overvåkningskameraene har sett oss, og en stemme høres over høyttaleren.
– Hvem er dere? Etter en kort samtale om formålet vårt og en utsjekk at det stemmer, låses neste dør opp. Vifortsetter inn mot bygget gjennom sluse etter sluse, og hele tiden klikker det i låsen når vi nærmer oss neste dør. Vi ser ingen, men noen har full kontroll på oss. Til slutt kommer vi til vaktbua. Her må vi levere fra oss legitimasjon og mobiltelefon.
– Dere får det igjen når dere går. Mens dere er her, må dere ha disse alarmene på dere. Det skjer nok ikke noe, men hvis det gjør det, så trykk på den røde knappen, forteller fengselsbetjenten bak glassveggen. Vi er nå inne, og forstår at dette er alvor. Sikkerhet og rutiner er der av en grunn, og det gjøres ingen unntak.
Kalde vegger og varme hjerter
– Et menneske er mer enn summen av sine verste hendelser. Vi må alltid huske at her skal de innsatt få sin straff, men også at de er de kjæreste for noen. Noens sønn, far eller ektemann. Den respekten må vi vise dem. Ordene kommer fra avdelingsleder Per Arne Borsheim. Han har lang fartstid i kriminalomsorgen, og han stortrives.
– Det er en meningsfull jobb jeg får lov til å gjøre. Jobben han sikter til er å gjøre det trygt for ansatte og innsatte, og bidra til et tryggere samfunn. Det innebærer å sette grenser, gi avslag og ta friheten fra mennesker. Samtidig skal han gi trøst, vise forståelse og omsorg til de samme han setter grenser for og som soner sin straff.
– Den dobbeltrollen kan være krevende, sier Per Arne ettertenksomt. I tillegg må respekten og hensynet til de som er rammet av den
kriminelle handlingen ivaretas. Mange hensyn som skal balanseres når jobben er kriminalomsorg. Fengsel er samfunnet sin strengeste straff for ulovlige handlinger. Stavanger fengsel har høyest sikkerhetsnivå, og kan derfor ta imot alle type forbrytere. Det er plass til 69 menn i fire forskjellige avdelinger. En avdeling for varetekt, to ordinære soningsavdelinger og en avdeling for rus. Tidligere var den ene avdelingen for kvinner, men de har nå egne fengsel. Kvinner og menn har ulike behov og det er lettere å ivareta dem hver for seg får vi vite.
Det er rart å sitte å snakke om omsorg i et rom med tykke vegger, gitter foran vinduene og med en dør som mangler håndtak. Det er et kaldt bygg som gjør at du aldri er i tvil om intensjonen, nemlig straff. Vi er journalister på besøk og blir tatt godt vare på, men det er ikke koselig. Det er ikke et sted du ønsker å være.
– Klaustrofobi er ganske vanlig ja. Cellen er 6-7 m2, inneholder en seng, pult og eget toalett. Innsatte er innelåst fra klokken 20.30 på kvelden til klokken syv om morgenen, forteller Per Arne. Uten internett, telefon eller alle tv-tilbudene du er vant med hjemme. Lineær TV, papiraviser og inntil 30 minutter telefontid er tilbudet som får timene til å gå. Friheten vi tar for gitt på utsiden er tatt fra deg.
«Et menneske er mer enn summen av sine verste hendelser. »
Hvem er bak murene?
I en region med flyplass og internasjonal havn er det et bredt spekter med mennesker som soner på Tasta. Aldersgruppen spenner fra 18 år til over 70, men det er svært få som soner lenge her. Det er på grunn av at innsatte som soner lenger bør ha et bredere tilbud, og det får du kun i de største fengslene.
– Når mennesker samler seg, så kan det oppstå gnisninger og episoder. De som er her har ikke bedt om å være sammen, men stort sett går det fint. Vi passer godt på, og det er for eksempel forbud mot å gå med symboler og tegn som er provoserende eller viser gjengtilhørighet. Rusavhengighet gir ofte mer ustabilitet, og derfor er det egen avdeling for dem som strever med det. For å kunne ivareta de ulike behovene er det mange yrkesgrupper ansatt, noe som gjør fengslet til en mellomstor bedrift. Fengselsbetjenter, kokk, miljøterapeut,
psykolog, sykepleiere, lege, fysioterapeut, lærere for å nevne noen.
– Vi møter mennesker i en ekstrem livssituasjon. Noen kommer tilbake, andre ser vi ikke igjen. Vi som jobber her vet hva alle har gjort, for det er avgjørende for sikkerheten og tilbudet vi skal gi dem. Per Arne husker fengselet fra han var liten. Frem til han var syv år bodde han på Vardeneset, og når han ikke oppførte seg, så sa faren “husk det er fengsel nedi gata her”.
Det tok en del år og bosteder før han returnerte til fengselet han ble advart mot. Nå advarer han ikke, men snakker varmt om å jobbe her.
– Det er betalt utdannelse, meningsfullt arbeid og stor trivsel. Er du over 20 år med rent rulleblad, så håper jeg du søker! En utdanning som fengselsbetjent gir gode jobbmuligheter i hele landet. I Rogaland er det fengsel på Åna, og her på Tasta. Vår tid i fengsel er forbi. Vi er her frivillig, men er avhengig av hjelp for å komme oss ut. Per Arne sjekker via sambandet at alle er innlåst. Når det er bekreftet låser vi oss ut, før vi får en liten om-
visning. Alarmer leveres inn og mobilene kommer i retur. Samfunnet er heldig som har kriminalomsorgen, og vi er glade for friheten når vi igjen står med bilen.
En typisk dag i fengselet
Innsatte låse ut av cellene
Frokost
Aktiviteter
Skole
Vask/rydd/klesvask
Matlaging
Lunsj
Aktiviteter
Middag
Mer frie aktiviteter.
Eksempelvis 1,5 time mulighet til å gå ut i luftegården bruke gymsal. Av og til gudstjeneste, røde kors eller annet som besøker fengselet. Det er også mulig å lage sin egen mat som kan kjøpes inn. Telefonsamtaler er maks 33 minutter om dagen, og kan deles opp. Fysiske besøk tillates en gang i uken, samt et digitalt treff. Permisjoner gis ut fra egne regler.
I vaktskiftet låses de innsatte inn på cellene sine. I cellene er det seng og toalett. De nyeste har også dusj, men de fleste må bruke fellesdusjen.
