Monica Oliversen – tips@tastavis.no
Frode, med flere maraton i beltet, så sin mulighet til et nytt løp når “mann 44” begynte å snakke om å realisere seg selv. Per Jarle “Midlivskrise” Marsli, var et lett bytte, og tok utfordringen med en viss skepsis. Ønsket om å klare det var til stede, men var det mulig? Kunne han klare å gjennomføre et løp på 42 km? Utgangspunktet var likt for begge. Frode syklet jevnt og trutt, mens Per Jarle jogget av og på.
– Løpetrenden i Norge påvirket kanskje litt. Jeg leste en artikkel om bruk av KI-app som treningsveileder, og det viste seg å være til stor hjelp. Våren og sommeren ble brukt til målrettet trening, milevis med løping, gnagsår og såre føtter. Det kostet, men KI-treneren passet på at farten var lav nok til å unngå skader. «Jeg har mistet tånegler jeg ikke visste jeg hadde» ler Per Jarle, som likevel holdt motet oppe gjennom hele treningsperioden. Frode tok det roligere, – «Jeg satser på rutinen,»smiler han. Gradvis økte treningsmengden fra Lille-Stokkavannet, til Store-Stokkavannet og frem til 3-4 runder rundt begge to. Jogging til og fra jobb måtte også legges inn for å få nok kilometer i en travel hverdag.
En helg med både luksus og latter
Fredagen før løpet landet reisefølget i Warszawa. Med seg hadde de sine bedre halvdeler, som også hadde meldt seg på 10Km-løpet, mer på gøy enn på blodig alvor. De sjekket inn på PURO Hotel, et moderne designhotell midt i sentrum. Der ventet både champagne, jordbær og sjokolade på rommet, en perfekt start på helgen.
Lørdagen ble brukt til sykkeltur og sightseeing. Hotellet hadde gratis sykler, og det var perfekt måte å se byen uten å bruke for mye krefter før løpsdagen, De besøkte gamlebyen, opplevde de historiske kirkene (bare to sto igjen etter bombingen under 2. verdenskrig), og fikk erfare polsk gjestfrihet på nært hold.
– «Folk var utrolig åpne og hyggelige. Og maten – billig og nydelig!»
Folkefest i Polens hovedstad
Warszawa Maraton samlet i år nærmere 13 000 løpere fra hele verden. Store deler av sentrum var sperret av for det er et løp som stort sett holder seg i bykjernen. For deg som vil sette rekorder er det en flat og god løype. Det skulle ikke denne gjengen, men redselen for å “møte veggen” var litt mindre uten bakker. Deltakerne fikk både t-skjorter, startnummer og godt utstyrte goodiebags i forkant. Alt godt organisert. Starten gikk søndag morgen i frisk høstluft – perfekt maratonvær.
Langs løypa stod tusenvis av tilskuere med flagg, musikk og heiarop som løftet stemningen. Warszawa Maraton er visst nok det mest høylytte løpet i Europa, og det leverte de på. Litt rart var det i starten med rockeband og korps langs veien, men etter hvert var det faktisk til god hjelp. For det behøves!
Fartsholderen (løper med flagg på ryggen som holder en avtalt fart) passet godt på mennene de første 26 km av turen. Stemningen var god, og det var tid til litt drøs. Bananer, sukkerbiter og vann var det tilbud om også langs veien. Det er helt avgjørende å få nok næring på en slik tur.
-Vi lo litt da vi så en plakat med teksten “Maraton er en grusom måte å skaffe seg gratis banan!” Nå begynte det å koste. Her skilte kompisene også lag. Et “lykke til” ble gitt fra begge, og en mer individuell kamp startet. Fartsholderen hadde de løpt fra, så nå handlet alt om å finne en fart som holdt helt inn. Langs løypa begynte det å dukke opp flere og flere som måtte bryte, eller som strakk leggene i håp om å klare å løpe videre. For nybegynner Per Jarle meldte tvilen seg, vil det skje meg? Frode beholdt roen med mer erfaring og bedre kontroll på pulsmåleren.Så kom veggen. Frode møtte sin rundt 30 km, mens Per Jarle ca 3 km før mål. Da er du i praksis tom, og fra det punktet handler alt om psyken. Blokkere smerte, stenge ute negative tanker og planlegge 5 minutter om gangen.
Høres gøy ut, ikke sant?
Målområdet var en stor fest. Flere kilometer med jublende folkemasser gav ekstra energi som fikk begge to over målstreken. Slitne. Veldig slitne, men fornøyd. En del timer senere begynte mennene å bli mennesker igjen.
-«Jeg er mest stolt over å ha gjennomført. Jeg har bevist for meg selv at jeg kan nå et krevende mål så lenge jeg er disiplinert. Nå frister det faktisk med et nytt løp,» kom det med et glimt i øyet fra Per Jarle.
Fra nervøsitet til «runner’s high»
Prosjektet startet med mennene som utfordret hverandre i sofakroken. Det vi ikke visste da var hvor kjekt det var at damene også ble med på løpsopplevelsen. Vi delte usikkerheten i forkant, og kunne snakke om løpene etterpå.
– «Vi stod og heiet på mennene våre da de løp ut fra startstreken. Så var det vår tur. Vi var skikkelig nervøse alle sammen!»
For Marianne og Monica var dette også første møte med et større løp, og nervene var til å ta og føle på. «Da vi kom til 7 km, begynte det å bli tungt – men plutselig dukket det opp flere folk som heiet oss frem. Den støtten løftet oss helt inn til mål!» Gleden over å krysse målstreken var enorm.
– «Jeg skjønner nå hva folk mener med runner’s high. Det handler ikke om å løpe fortest, men om å gjennomføre. Vi kaller det «innsiktsplassering», sier de smilende bedre halvdelene. Etter løpet var det gratis suppe, massage, gaver og annet i målområdet. Ikke feil etter å ha pushet kroppen.
