Caroline Fjellestad – tips@tastavis.no
Fakta om Per Illguth:
Hva er tre ord du ville brukt for å beskrive deg selv?
Arbeidsom, kvalitetsbevisst, engasjerende
Hvordan vil andre mennesker beskrive deg?
Arbeidsom, kvalitetsbevisst, positiv (jeg kan være positiv) i korpssammenheng og profesjonelt
Når er du født?
40 år, født i 1984
Hva er ditt yrke?
Musikklærer/dirigent/freelancer
Hva er din “guilty pleasure”?
Stor chips og gotteri entusiast når jeg handler mat på tom mage.
Hva er din sivilstatus?
Gift
Hvor er du oppvokst?
– Jeg er født og oppvokst her i Stavanger. Jeg tilbrakte de første årene av livet mitt på Stokka, før jeg flyttet til Tasta.
Hva er grunnen til at du har valgt å bosette deg der du holder til nå?
– Akkurat nå bor jeg på Vardeneset. Jeg har bodd i Stavanger hele livet, med unntak av et år i Garden i Oslo, men hele livet mitt har vært i Stavanger, så det føltes bare riktig å bosette seg her.
Musikken i sentrum
Da han ble spurt om hans beste barndomsminne utenom musikken, var det lite å velge mellom. Det ble snakket om fotball, som ble spilt parallelt med å gå i korps, men det var alltid musikken han kom tilbake til.
– Foreldrene mine var involvert i musikken, og min far har spilt fløyte i Stavanger symfoniorkester. Moren min som spiller horn har undervist på kulturskolen, så jeg har jo vokst opp i en familie med en hverdag preget av musikk, ler Illguth.
– Det er vanskelig å svare på ting som handler om noe annet enn musikk. Det er omtrent alt jeg driver med. Jeg kommer alltid tilbake til musikken, sier han. Selv beskriver han sitt beste minne fra barndommen med glede i stemmen. Han forteller at han husker godt at faren fulgte han opp i korpset, og at han var med både i styret og på korpsturer og konkurranser.
– Eiganes var det ledende korpset i byen da jeg var liten. Vi dro på turer og deltok på konkurranser, blant annet Stavanger Open, sier han. Jeg husker en gang vi var på tur til Oslo for å konkurrere i NM. Da spilte vi på konserthuset og kom på 2. plass. Det var ganske stort og minneverdig, sier han muntert.
En hverdag preget av toner
Hvordan ser livet ditt ut nå – Er du politisk engasjert, eller driver du med sport?
– La oss bare si at jeg ikke er politisk engasjert, ler Illguth. Jeg holder på med musikk både som hobby og profesjonelt. I tillegg til å spille i brassband på fritiden, er Illguth ansatt som instruktør på kulturskolen, og jobber som instrumentallærer på Stavanger katedralskole. Han jobber også på universitetet, der han underviser i eufonium, og på toppen av det hele er han dirigent for Vardeneset skolekorps.
– Jeg har også et foretak som gjør at jeg kan drive med freelance i tillegg til alt det andre. Du kan vel si at jeg har litt av hvert innen musikk, fniser han.
Med musikken som en så stor del av din hverdag, når får du tid til familien?
– Det geniale er at jeg har en musikalsk familie, sier Illguth. Jeg har tre unger under 12 år, og to av dem har jeg fått med inn i musikken allerede. Min eldste sønn på elleve år spiller i Vardenes skolekorps, som jeg dirigerer, og datteren min på syv spiller på kulturskolen, men planen er at hun skal begynne i korps etterhvert. Vi vil også introdusere henne for vår musikalske verden, sier han. Han forteller også at han møtte konen sin gjennom musikken da de begge studerte musikk i Stavanger. Hun er utdannet trompetspiller, og sammen har paret og barna deres blitt en musikalsk familie.
Består hverdagen din av noe annet enn musikk?
– Jeg prøver å holde meg i fysisk aktivitet ved å løpe fra tid til tid. Jeg prøver på det så ofte jeg har mulighet, sier Ilguth.
Korpsfamilie
Som engasjert musikant ville Illguth at ungene hans skulle gå i Vardeneset skolekorps, og følge i hans fotspor, med sine egne opplevelser. Han vil at barna skal oppleve den samme gleden av å gå i korps som han selv har gjort.
– Vardenes skolekorps var ikke på et godt sted. Det holdt på å falle sammen, og måtte bygges opp fra bunnen. Da jeg tok over i 2020 var de i underkant av 20 medlemmer. Nå i 2024 er vi nærmere 50 musikanter, sier Illguth.
Illguth har tatt ordentlige grep for å sette sammen bitene av det ødelagte korpset. Han har vært med på alt fra rekruttering på ulike skoler, til å holde seg synlig ved å gå gjennom skolegården med sine egne barn.
– Jeg vil at andre skal ha de samme gode opplevelsene som vi hadde når vi var små, sier Illguth. Det er ikke en hemmelighet at det går godt med de som går i korps, smiler han. Selv kritiserer han mildt den moderne ungdomskulturen, og påpeker viktigheten av å ha en aktivitet å forholde seg til.
– Det er mye “meg, meg, meg” nå for tiden. Man kan lære ungene mye gjennom å spille et instrument sammen med andre. Det kommer mye positiv energi ut av det, og det er avgjørende for at vi skal kunne fortsette å drive korpset, smiler Illguth.
