Caroline Fjellestad – tips@tastavis.no
Hva føler du på nå som jentene har kvalifisert seg?
– Jeg føler på en stor stolthet. Dette har vært målet til både oss og jentene, og noe vi har jobbet mot i flere år, sier trener og håndballpappa, Roar Strøm. Strøm er med-trener og far til en av spillerne på laget. Han har lenge vært en del av håndballverdenen, og nå får han se hele laget på banen etter at drømmen ble realisert.
– Vi slo sammen de to klubbene våre for noen år siden, så vi er en blanding av Tasta og Tastavarden, sier han. Likevel er dette bevis nok på at en ikke trenger å være den største klubben for å få det til, smiler han. Med en tropp på 14 jenter som trener fire ganger i uken, er det ikke rart at det har gått som det har. Foreldre og
trenere nevner at dette er jenter som har spilt sammen siden de var små, og at mange av dem omgås utenfor hallen, som bidrar til å styrkemiljøet.
En samlet gjeng
Et lag trenger en kaptein. Ofte går det bedre med to. Ella Angel Vilje Nes – Kongestøl og Emilie Smith Strøm er medkapteiner og venninner. De uttrykker både glede og stolthet over å ha kvalifisert seg.
Hvordan ser dere for dere at Bring-serien kommer til å gå?
– Vi er ganske spente på hvordan det går, sier lagkaptein Emilie Smith Strøm. Det kommer en del flinke lag fra Rogaland som vi skal spille mot, så det kan gå begge veier, sier hun.
Hvordan er det å spille på lag med venninner og klassekamerater?
– Flere av oss har spilt sammen siden 1. klasse på barneskolen, vi har vært en gjeng ganske lenge. Vi tilbringer mye tid sammen både på fritiden og på trening, så det er gøy at vi har klart å få til dette som et samlet lag, sier medkaptein Ella Angel Vilje Nes – Kongestøl fornøyd.
Foreldre og støttespillere
Vidar Kongestøl Kristensen er far og trener. Han sier han er stolt av hvor langt jentene har kommet ved hjelp av godt samarbeid.
– Det ligger en stolthet i at de er sportslig flinke, men også at de har hatt et nærmiljø der de har vært mye sammen, sier Kongestøl Kristensen. Selv er han tidligere håndballspiller, og sier at det å få lov til å se laget på banen vekker følelser i ham, en slags nostalgi.
– Jentene er ikke bare gode på banen når det kommer til sluttspill. Det er så fint å se at de hjelper de yngre i klubben. De er rett og slett forbilder for mange av de andre medlemmene i Tasta håndballklubb, sier han med et smil. Den stolte faren forteller om treningene, og at det ikke har handlet om å være best, som har gjort at det har gått bra.
– Vi har ikke presset dem på at de skal trene mest av alle. Vi er opptatt av at de skal oppleve det som ekte mestring, som en god arena å være på, fortsetter han.
Et viktig miljø
Du står på sidelinjen og heier, men hvordan føler du deg egentlig?
– Jeg kjenner meg så innmari stolt! De er bare seksten år, og allerede har de gjort noe som ikke mange får til, sier håndballmamma og lagleder, Maren Bru. Bru er mor til en av spillerne på laget. Selv er hun engasjert, og uttrykker at hun støtter jentene til siste slutt.
– Jeg er med enten det er å motivere, kjøre jentene rundt, eller stramme hestehalene når det trengs, ler Bru. Det er viktig at vi holder dem i trening. Tasta har lenge vært en utsatt bydel, og vi vet aldri hvem som blir utsatt for hva. Håndballen holder dem positive, og gir barna et trygt miljø å oppholde seg i, fortsetter hun. Bru sier selv at de har kjøpt inn trommer og bjeller i forkant av serien, og at jentene blir flaue, men at det ikke gjør noe, så lenge de får heid og vist sin støtte til det fulleste.
