Tekst og bilder: Monica Oliversen
Syden i pøsregn
Knappe fem timer i fly for solgaranti var en liten pris å betale etter en vinter med snø, smeltet snø, og mer snø. Overgangen ble dessverre lett å håndtere, for vi landet i pøsregn. Litt sånn oversvømmelse følelse og 12 grader. Ikke akkurat det man ser for seg når man tenker på solkysten, så humøret var litt mindre enn labert og mulig litt verre. Poden, mitt reisefølge på 16 år, var heller ikke fornøyd, og brukte hele taxituren på å ha«resting bitch face» til min store irritasjon. Det ble ikke særlig bedre utover ettermiddagen/kvelden.
Vi ankom hotellet i Meloneras, og vasset oss inn i resepsjonen som var like svær som vår skuffelse over været. Personellet prøvde sitt beste på å love oss bedre vær senere i uken. Ingen av våre andre landsmenn som sjekket inn trodde helt på det. Vi hadde jo sett værmeldingen på yr.no, og den var ikke særlig oppløftende.
Poden var sulten, så vi hastet inn på rommet, som var fint, rent, stort og med balkong. Den nå sultne, sure 3- åringen i meg ble ytterligere nedrullet når balkongen hadde utsikt til bakgården. Stolt øyeblikk å kjenne på slike følelser. Sulten og sur kledde vi på oss det tykkeste vi hadde pakket, tre lag tynne topper og en kveldsjakke. Det var langt ifra nok påkledning.
Rett utenfor hotellet, ned strandpromenaden lå rekkevis med restauranter som hadde dekket det de kunne for å ikke få både vind og hele «nordsjøen» inn på bordene. Våre spanske kelnere gjorde sitt beste for å få oss i humør og lette sulten. Poden hutret, det samme gjorde jeg og tenkte: «hvordan i all verden skal denne uken gå med ungdomssurhet på slep.» Vi la oss kl 21.00 denne kvelden og håpet på en bedre morgendag.
Ny dag – ny bursdag
Wohooo, gardinene trukket for og gjett; glimt av sol og lite regn på morgenkvisten. Dette var min dag, også fordi jeg gikk inn i mitt femtiandre år i livet (hvis jeg skriver det fort hørtes ikke tallet så stort ut). Vi kom oss til frokosten som var fantastisk. Poden med «resting bitch face» klarte å dra på seg et smil når hun fant churros med Nutella, fersk frukt, sjokolademelk, bacon og pannekaker på frokostbuffeten.
Moren tok det samme hun tar på alle hotell, bacon, eggerøre, skive, litt ost, mengder med ferskpresset juice, men klarte heller ikke å holde seg unna søtsakene. Bursdag, Granka, og god mat, livet lyste! Så var det det været da, 14 grader. Vi kledde oss igjen med de tynne klærne vi hadde med å la oss på hver sin solseng. Så kom regnet.
Meldingen som endret turen
Mens vi lå i regnet, ja, vi reiste oss ikke umiddelbart, rant det inn på fine bursdagmeldinger. Flere titalls hyggelige snapper, men en skilte seg ut. «Gratulerer med dagen, vi er i Puerto Rico og her skinner solen, hilsen Karl og Lisa».
Puerto Rico ligger ca 20 min fra vårt sted, og solen skinner? Det ble også sendt bildebevis. Jeg sendte også bilde av regnet og full påkledning på solstolen. Ny melding; kom hit, det er 20 grader og sol, eller, vi henter dere.
Poden min var usikker, bli kjent med nye folk i en alder av 16 er ikke populært, men for meg som elsker folk, jeg kjente at dette kan allikevel bli en bra dag.
1 time senere satt vi i Puerto Rico, med full sol, null skyer og vind, på hvite senger og rolig musikk i ørene. Livet leker.
Konsert hos Lillebror
Ny morgen, nå med sol. Vi skjønte fort hvorfor så mange velger å reise til Puerto Rico, det var akkurat som i barndommen. Myldrende liv. Salg av bikinier, sjal, oppblåsbare vannleker og flipflops på hvert hjørne. Her trenger man ikke å lære spansk for å si det sånn. De aller fleste snakket norsk og flere av dem var fryktelig solbrune og fine, en god kontrast til våre blåhvite skinn. Jeg har aldri tenkt over hvorfor «innkastere» har skjønt at vi er newbees på tur, men det gjør jeg nå. Dette skinnet bedrar ikke.
Vi ble oppmerksom på at Rune Rudberg skulle ha konsert i baren til «Lillebror» og ble nysgjerrig. Hvordan er det egentlig på charterferie og konsert med Rune Rudberg?
Kvelden kom, baren var fullstappet og Rune leverte alle sviskene vi er oppvokst med, til stor begeistring blant publikum som var i aldersgruppen 60+, og oss i femtiårene med to mindre poder på slep. Vi koste oss, podene satt i sjokk.
«Cavemaid» Marianne i hulen
I tillegg til sviskene den kvelden, sangene altså, ble vi fortalt at en kvinne fra Oslo hadde bosatt seg i en hule i fjellet på Gran Canaria. På en høyde mellom Puerto Rico og Arguineguin. Her har Marianne De Vibe Frimann bodd i ca 10 år og bygget sitt hjem. Når du kommer opp ser du stein på stein med småhytter og steinmurer Marianne selv har bygget. Hun livnærer seg av å tilby egenproduserte flotte smykker og kunst.
Smykkene kaller hun «Gran Canarias tårer» som er blitt hennes egen fargeterapi for det hun har gått gjennom i livet. Det var en magisk opplevelse-virkelig verd et besøk! Stedet hennes er åpen for alle og det var allerede flere nysgjerrige på plass når vi kom innom.
Etter å ha vært innom hos Marianne ble kontrastene enorme. Vi endte opp på en beachklubb på Amadores i store hvite senger, flott basseng og blått hav så langt øyet kunne se. Turister som flesker seg i luksus, ja vi også, men det gav en enorm bismak på forskjeller i verden.
Bare her på øya med minutters mellomrom kan du gå fra luksus til de enkleste kår. Noen kan velge et enklere liv, mens andre ikke har det valget. Det gav meg også en form for takknemlighet for det jeg har hjemme. De jeg har rundt meg av familie, bekjente, kjæreste og bestiser – ikke minst jobben min som jeg elsker. At vi har muligheten til å velge, men også ha respekt for dem som har mindre eller velger andre måter å leve på. Respekt for mennesket.
Takk for nå Granka, vi kommer garantert tilbake!
Fakta:
Over 2300 nordmenn bor på Gran Canaria og over 400.000 norske turister reiser dit årlig.
Tilnavnet Gran (stor) fikk Gran Canaria av normanneren Bethencourt i 1404 og 1405 da han ble beseiret av urbefolkningen på øya i to slag ved Arguineguin på sørsiden av øya. Han gav da urbefolkningen tittelen «Gran» (stort folkeslag) for å forklare grunnen til at han tapte disse slagene. Det sies at navnet Canaria kommer fra det latinske ordet «canaria» som betyr hund. Historien forteller at dette ble navnet på øya fordi da europeerne gikk i land på øya ble møtt av de store hundene Persa Canario som stammer fra Kanariøyene.
Det kan se ut som om at Gran Canaria ble kolonisert i omkring år 500 før Kristus, og mange av de menneskene og kulturene som kom til Kanariøyene i den før-spanske perioden bosatte seg på Gran Canaria.
Gran Canaria er ei spansk øy og den nest sørligste av Kanariøyene, en øygruppe i Atlanterhavet. Korteste avstand til den nordvestlige kysten av Afrika (Vest-Sahara) er 197 km. Med et areal på nærmere 1560 kvadratkilometer er øya den tredje største av Kanariøyene. Den er nest størst i folketall av de syv bebodde Kanariøyene. De to høyeste toppene på øya er Pico de las Nieves (1949 m) og Roque Nublo (1813 m).
Kanariøyenes flagg er en trikolor i fargene hvitt, blått og gult. Flagget er i to varianter, med og uten Kanariøyenes riksvåpen i det midtre feltet. Flagget som har våpenet i midten er statsflagg for myndighetene i Den autonome regionen Kanariøyene.
Kilder: Canariajournalen, Wikipedia
