Tastas folkekjære sykepleier

TRIVES: Brith trives spesielt godt på Tasta sykehjem, og nyter stadig vekk den fine utsikten. Hun sier dette er det beste stedet å se Tasta fra.
TRIVES: Brith trives spesielt godt på Tasta sykehjem, og nyter stadig vekk den fine utsikten. Hun sier dette er det beste stedet å se Tasta fra.
Del på Facebook
Brith Halvorsen jobber på Tasta sykehjem. Hun har et stort hjerte både for de rundt seg, men også for dem hun ikke kjenner like godt. Dette har gjort henne til en beundret beboer i Tasta bydel.

LINA BULIEN
tips@tastavis.no

Brith ble født i Brooklyn, USA, og vokste opp med tre søsken. Moren hennes er fra Tasta, og faren er fra Telavåg. Når hun ble ti år gammel bestemte familien seg for å flytte tilbake til Tasta, hvor Brith måtte etablere seg helt på nytt.

Jeg ble helt sjokkert når jeg først kom til Tasta. Det var ikke like mye mangfold her på den tid som det var i USA, også var det jente- og gutteklasse, som jo var veldig rart. Hun gikk på Kampen barneskole, fordi det ikke var plass til henne på Tasta skole. Her måtte hun ha mye undervisning alene for å ta igjen de andre elevene.

Bedehuset som fristed for Brith ble bedehuset på Finnestad fort et fristed. Her oppholdte hun seg mye, blant annet på søndagsskole. Hun gikk mye i norsk kirke i Brooklyn, og følte derfor det var naturlig å fortsette med det når hun flyttet.

– Troen har alltid betydd mye for meg, siden dag én. Det er viktig at det er noe annet enn meg selv å bygge livet mitt på. Når jeg har det godt kan jeg gå til Jesus og takke, og når jeg vanskelig kan jeg be han om hjelp. Jeg vet at han er der alltid, det syntes jeg har vært en god trøst i livet. Det har nok formet meg både som menneske og som sykepleier. Brith møtte også mannen sin i Salem menighet.

De ble kjærester når de va tolv år gamle, og giftet seg når de var tjueen. De har nå vært gift i førti år, og har to døtre.

– Jeg fant den perfekte mannen med én gang, smiler hun.

Veien til sykepleier

Før ekteparet fikk jentene mistet de sønnen sin som bare rakk å bli én dag gammel. Dette gjorde preg på Brith, spesielt måten sykeplei-erne tok vare på henne i den tiden. Hun forteller at noen av sykepleierne var veldig omtenksomme og empa-tiske, mens andre ikke var like forståelsesfulle.

PRETTY IN PINK: Brith som treåring på Long Island.
PRETTY IN PINK: Brith som treåring på Long Island.

– Etter den opplevelsen skjønte jeg at jeg ville bli syke-pleier. Jeg ville være en som kunne gi omsorg og omtanke, og som kan hjelpe til med de gode og dårlige øyeblikkene. Det er stor forskjell på hvem som anser sykepleien som en jobb, og hvem som anser den som mer enn det. Hun har jobbet som sykepleier mange forskjellige plasser, blant annet på et sykehjem i Nord-Norge. I 1995 flyttet hun til-bake til Tasta, og har bodd her siden. Når hun flyttet tilbake til Tasta fikk hun jobb på sykehuset, hvor hun fikk mye ansvar. Hun var både vanlig sykepleier, avdelings- sykepleier og oversykepleier.

– Årene begynte å gå, og jeg fikk tilbud om å jobbe i kardiologisk avdeling og mot-taksavdeling, men det ble litt mye. Jeg ville tilbake til vanlig sykepleier, tilbake til pasi-entens sengeside. Hun fikk derfor jobb på Tasta syke-hjem, hvor hun trivdes veldig mye. Her jobbet hun også som assistent i sin første jobb som ungdom, og tror at det var derfor hun endte opp der igjen. Nå kan hun tilbringe mye tid med de tre barne- barnene sine, og nyte livet som sykepleier, mor, bestemor og kone. Hun sier at barn er veldig viktige for henne.

Jeg vil bare vekk når folk sier at unger er arbeid. De er påfyll for oss, de gir oss veiledning og energi. De gir meg som bestemor godt humør, ler Brith.

Klart jeg kan

Da Brith gikk på Tastaveden ungdomsskole, var hun både skoleflink og godt likt. Likevel følte hun seg litt for lite vågal i forhold til de andre elevene, og forteller med et smil om munnen en historie hun husker spesielt godt.

– Det jeg husker fra Tasta-veden var at vi hadde en lærer som de andre likte å tulle mye med.

Vi tok med ketchup-flasker på skolen som vi kunne sprute vann med, og de andre i klassen sa at jeg ikke turte å gjøre noe stygt med læreren. Da sa jeg at jo, jeg skal gi han en gratis brillevask. Og det gjorde jeg. Sprutet vann rett på brilleglassene hans. Han ble kjempesint, og jeg ble sendt til rektor. De andre elevene ble overrasket over at hun som aldri gjorde noe galt ble sendt til rektor, men jeg tror jeg trengte det.

På utsiden av jobben

Fritiden bruker Brith på mye forskjellig, hun liker spe-sielt å strikke og å reise. Hun strikker klær til barnebarna, og har en hytte på Søgne som de reiser til ganske ofte. Nå til påske skal hele familien dit for å kose seg med blant annet eggjakt, og hun vil dele påske-evangeliet med de små.

– Jeg må fortelle litt om påsk-budskapet. Det var en som spurte om det er påskeharen som passer på oss, jeg måtte le litt, men jeg tror det er viktig at de vet hvem det er som faktisk passer på oss, smiler Brith. På fritiden setter hun også pris på å kunne være med vennin-nene sine. Hun stortrives når hun tilbringer tid med dem hun er glad i, og passer på at hun tar like mye vare på alle. Dette virker som en egenskap som hun har fått stor bruk for i arbeidslivet.

GODE MINNER: I mai 1984 ble Brith og mannen hennes gift. Bildet er tatt i Chevroleten til Brith sin far.
GODE MINNER: I mai 1984 ble Brith og mannen hennes gift. Bildet er tatt i Chevroleten til Brith sin far.

– De eldre setter pris på at man yter det lille ekstra. Jeg liker for eksempel å synge en liten strofe for dem hvis de vil det, og det er det mange som spør etter. Det er veldig viktig for meg å gi dem gode øyeblikk, og at de vet at de er ivaretatt.

-Pensjonist, ka ska eg då finna på?

Som 60-åring har Brith begynt å tenke på hva hun skal gjøre når hun pensjonerer seg. Det er tydelig at hun ikke ønsker å sitte stille.

– Kanskje jeg blir med på Gjenbruken til misjonen, da kan jeg treffe folk og være sosial. Også kan jeg hjelpe andre med å tjene inn til misjonen. Likevel ser hun litt frem til det. Hun føler på det at når man tar seg av syke mennesker hele livet, tar på energien.

– Jeg angrer absolutt ikke på livet som sykepleier, det har vært voldsomt kjekt. Men at det skal bli godt å bli pensjo-nist er ikke noe å legge skjul på. Da er det andre oppgaver som venter på meg. Hun har ikke planer om å pensjonere seg helt enda.

– Det er litt tidlig, må nok vente til jeg er 65 år, eller kanskje 67, i dont know, ler Brith.

Fakta:
Tastaportrettet: Brith Halvorsen
Alder: 60 år, født i 1963
Yrke: Spesialsykepleier
Siviltilstand: Gift