Da gutter og jenter var forskjellige.
Barneforskerne skiller mellom to barnekulturer: Den første kalles barns egen kultur, den andre barnekultur initiert, ledet og gitt innhold av voksne. I den første finner du leker der barn starter og styrer aktivitetene – uten voksne, f.eks. gjemmeleken og tikken. I den andre finner du korps, speider, barneforeninger og organisert idrett.
Av Inge Bø
I min barndom – og særlig under krigen – var barns egen kultur så å si enerådende. Det kom av at nazistene ikke tolererte det organisasjonene drev på med. Dette betydde at det praktisk talt ikke var noe å «gå på». Så vi ungar ble overlatt til oss selv. I svært mange aktiviteter hadde vi gutter mye gøy sammen med nabojentene. Vi hoppet tau, slo ball, hinket og leke gjemmelek; vi lekte boksen av samt politi og røver. Dessutan var der låver hvor vi hoppet vi i høyet.
Jentene på Tasta bante aldri
Det var likevel visse forskjeller på jente- og gutteleker. Jentene spilte veggball og bytta glans. Dessuten hadde de et mer kristelige sinnelag enn oss gutter. De lagte f.eks. syforeninger hvor de strikket strømper til inntekt for hedningene i Afrika. Jentene på Tasta bante aldri. De var også mer kulturelle. De lagte for eksempel revyer og skuespill der de lot oss gutter få biroller.
Vi gutter – derimot – donte med femøringer og spilte mablis med blykuler og iddissar. Om vinteren hoppet vi i 15-metersbakken – «Bårdsabakken» som lå tett inntil Eskelandsskogen. En annen populær vinteraktivitet var å renne med nedslåtte sparker i Vølstadveien. Når det skjedde, hadde vi alltid ei jente med. Hun lå langflat på sparken med hodet i fanget på ham som styrte. Sommerstid bygde vi hytter – noen ganger høyt oppe i trær, andre ganger nede på bakken.
Andre kjønnsforskjeller
Men det var også andre kjønnsforskjeller: Jentene var lite risikovillige og mindre utagerende enn oss gutter. Vi gutter lekte nemlig farlig. Vi likte for eksempel å klatre på tak eller langs takrenner. Vi likte også å henge bak randabergbussen på hålkeføre. Og mens en gutt med respekt for seg selv hadde falt ned fra et tre minst to ganger og skåret seg i en finger minst tre ganger før han var 12 år, klatret jentene verken på tak eller takrenner; de skar seg heller aldri i
fingrene. På skolen var de snille og stille, lydige og dydige. Både der og ellers var de samvittighetsfulle og pliktoppfyllende. Mens jentene gjorde leksene når de kom hjem – pluss kjøkkentjeneste – lagde vi gutter hoppbakker, bygde hytter eller sparket fotball. Jentene på Tasta hoppet aldri på ski, de bygde aldri hytter. De sparket heller aldri fotball.
Forskjellene mellom kvinner og menn
Når det gjelder de voksne, var kjønnsrollene den gangen dypfryste, smale og firkanta. Over alt – både i Bibelen, i Håvamål og i naturlovene – fant mennene holdepunkter for hevde at kånene skulle være hjemme. Der skulle de vise omsorg, vaske bleier, oppdra unger og lage mat. De sto opp først og gikk sist i seng. Dessuten skulle kånene stå klare med tøflene når mennene kom trøtte hjem fra arbeid. «Mor lager mat» og «Far leser avisa» sto det i den første leseboka mi. Med god grunn er årene 1930 – 1960 blitt kalt hjemmemødrenes storhetstid.
Stilen til Einar
Hvor det sto at kvinner ikke skulle – og heller ikke kunne – skifte sikringer, lappe en sykkelslange, vaske bilen eller tømme utedassen, er jeg ikke sikker på. De gjorde det bare ikke. Og hvis noen hørte om en pappa som skiftet bleier, ble de bestyrtet. Ofte var den påvirkningen vi var utsatt for, indirekte – som i dette eksemplet: Da jeg gikk i 5. klasse på Tasta skole, fikk vi en hjemmestil med tittel «En vanlig dag». Einar i klassen startet stilen som sant var:
«Far står først opp hos oss. Når han har fyrt i ovnen, dekker han frokostbordet og koker kaffe. Deretter vekker oss andre, så mor får sove».
Da Einar fikk stilen tilbake, hadde læreren – med rød skrift – retta ‘far’ te ‘mor’ og ‘mor’ te ‘far’. «Det sko stå sånn», meinte han: »Mor står først opp, mor dekker bordet, mor vekker oss, så far får sove.» Sånn skulle skaperverket være i evig tid – lærte vi.
Min egen far
Jeg kan ikke slutte uten å fortelle om far: Han var et unntak: Egentlig var han en «raddis» – særlig i forhold til det besteborgerlige kjøpmannsmiljøet han hadde vokset opp i på Stra’en (han var født i 1891). Som 16-åring meldte han seg inn i Bondeungdomslaget (BUL) for å danse folkeviser. Deretter skrev han alle sine brev på nynorsk, leste Haugtussa og stemte
Venstre. Dessuten lagde han flotte middager, vasket opp, gjorde reint og smurte sin egen matpakke. På disse områdene var jeg stolt av far.
Kort sagt var han så radikalt annerledes enn mine
kameraters fedre, at jeg ikke torde å fortelle om ham – av frykt for mobbing. På den andre siden var far ytterst
trofast mot sin egen generasjon på disse områdene: Han skiftet aldri bleier – ifølge mor. Og da jeg fremdeles satt i barnevogn, og familien skulle på tur til byen for å vise meg båtene og «spytta i sjøen» som far sa, var det mor som trillet, og når han hadde meg på fanget, skulle jeg være godt innpakket og lukte godt. Det var først da jeg var fem–seks år at han torde leie meg på bytur. Men da var det for sent: Jeg ville ikke!
Det var likevel noe trygt med far. Om han ikke krabbet ned på golvet sammen med meg og bygde «tekno», så var han der. Jeg fikk leke fritt mellom beina hans når han satt i godstolen og leste avisa. Men han kunne også tenne: Trengte jeg hjelp til å snekre stylter eller lage drager, sto han på med fullt hjerte. Far lærte meg de mange praktiske ferdighetene.
