Av Inge Bø.
I 1902 fikk Tasta sitt første forsamlingshus – et bedehus. Det het Heimlund og lå på venstre side der Randabergveien svinger forbi Tasta skole mot vest. I 1930-årene utviklet det seg imidlertid et spent forhold mellom de yngste og de eldste. Ved et kupp klarte noen ungdommer – med Hamilton Aspelund i spissen – å sikre seg flertall i hushusstyret. De vedtok å tillate leik og dans, men dette var ikke enkelt. For på den tid var begge dyp synd. Striden endte med en høyesterettsdom hvor de «frilynte» fikk eiendomsretten. Heimlund var dermed ubrukelig som bedehus. Slik kom det til at Tasta Bedehus ble bygget. Det sto ferdig i 1939.
For mange av oss som vokste opp på Tasta, ble bedehuset Tastas kulturhus. For det første var bedehuset skolen vår – til erstatning for Tasta skole som tyskerne okkuperte da de overfalt Norge i 1940. For det andre lå Heimlund brakk under krigen. Dermed foregikk alt av kultur på Tasta i det nye bedehuset. Her rekker jeg bare å gi noen glimt: basarene,
vekkelsmøtene juletrefestene.
Basarene
Basarene var som et marked – alltid stint av folk – fra unger til eldre. Der hang det duker, pudevar, bukser og strømper på snorer over hele lokalet. Det lignet en stor kletørk. Lengst framme – under talerstolen – sto det et digert bord fullt av gevinster – kjøkkenredskap, kopper og kar, nips og krimskrams – og midt på bordet en stor fruktkurv. Alt skulle loddes ut. Når du kjøpte et lodd, ble navnet ditt skrevet i ei kladde-
bok med nummer foran.
Nå forteller jeg først om det som skjedde på basaren en gang: Ved siden den plassen hvor vi gutter pleide å sitte, sto ei tavle på stativ med hjul under. På den ene siden hang en fin nettingkurv til å legge svampen oppi – av blankt stål. Midt under loddsalget fant Harald på en pøbelstrek: Uten at de voksne merket det, plasserte han nettingkurven på basarbordet – midt blant kjøkkenutstyret.
Hvem vinner kurven, tenker vi. Spenningen er derfor på topp når ei av ba-sardamene griper kurven og løfter den høyt i været – som gevinst. De fleste hol-der på Lensmann Husebø, søndagsskolelæreren vår, siden han så ofte pleide å vinne, men så blir det Harald! For han hadde også kjøpt to-tre lodd. Når han sti-ger fram for å hente gevinsten, holder vi andre på å le oss i hel, men samtidig kikker vi undrende på hverandre: Hvordan henger dette samen?
Blant ungene på Tasta ble det i lang tid etterpå diskutert om det kunne ha vært Den Allmektige som hadde grepet inn – Han eller Lensmannen. Det var ikke alltid vi klarte å skille mellom de to. For på søndagsskolen hadde Lensmannen mange ganger sagt at Gud vet alt, og at Gud ser alt. Da var det ikke til å undres at Han fulgte med på hva så skjedde på en kristelig utlodning i Tasta Be-dehus. Vi fant aldri svaret på hvorfor han Harald vant svampekurven.
Her en liten parentes: I voksen alder ble Harald byggmester og flyttet til Tønsberg. Da han for et par år siden fylte et «rundt» år, ble jeg invitert hjem til ham for til delta i feiringen. En av
kveldene begynte vi å mimre om vår felles barndom, og før jeg visste ordet av det, begynte Harald å snakke om den
nettingkurven han vant på bedehusbasaren. I samtalen kom det fram at han – i en alder på nesten hundre år – fremdeles spekulerte på hvem som sto bak at nettopp han vant – Vår Herre, lensmannen eller tilfeldigheten?
Litt om vekkelsesmøtene
Gjennom hele min barndom ble det arrangert vekkelses-
møter på bedehuset. Talerne var gjerne omreisende lek-
predikanter som verken sparte på krutt eller svovel. Modellen var indremisjonsgeneralen, professor Ole Hallesby.
Egentlig hadde vi gutter forbud mot å gå på vekkelsesmøter – mest fordi mødrene våre var redde for at vi skulle lage bråk. Vi motsto imidlertid ikke fris-telsen, så vi gikk ofte på vekkelsesmøter.
Best av alt likte vi strengemusikken. Den besto av bare fine jenter som ofte pleide å komme fra Rennesøy. De f
ramførte bedehussanger i parallelle terser med mandoliner og gitarer. Og så lifligt sang de – og så fine var de – at henrykkelsen bare sank i oss. Hele guttebenken ble omvendt, ein tilstand som kunne vare i flere dager etterpå, med det resultat at «eplenøst», dirrasleker og andre pøbelstreker datt ned på et nullpunkt. Lærerne merket det når de hørte oss i leksene, mens mødrene våre stusset på hvorfor vi plutselig ble så villige til å springe ærend og vaske opp. «Du e’ plutseligt blitt så snille!» kunne mor si.
Gang rundt juletreet
Juletrefestene på bedehuset var også noe vi unger så fram til. De var tradisjonelle og ble arrangert i begynnelsen av januar hvert år, og var alltid overfylte. Julesangene og gangen rundt juletreet var høydepunktene. Det var så mange barn og voksne i alle aldersgrupper, at det alltid måtte dannes fire–fem ringer rundt treet. Her må jeg først fortelle at vi unger fra barnsben av var blitt temmelig strengt oppdradd, og det skjedde i pakt med streng pietisme. Å stål-sette viljestyrke og selvkontroll ble sett på som spesielt viktig – inkludert ferdighet i å holde seksu-elle fristelser på god avstand.
Her var gangen rundt juletreet en befrielse. Det var der og da pubertets-forelskelsene fikk utfolde seg i sømmelige og kristelige former: Vi gutter kunne med god samvittighet kjenne sneven av erotikk bruse i blodet der vi gikk i den ytterste ringen med ei jente i hver hånd. Går dagens ungdom glipp av noe når de ikke lenger går rundt juletre på Tasta bedehus?
