Ildsjelen: Per Jarle Marsli
Fra: Mosterøy
Yrke: Rektor på Grødem skole
Hva: Trener i Tastavarden HK
Per Jarle Marsli er tydeligvis ikke redd for ansvar og utfordringer. I februar i år tok 38-åringen over som rektor på Grødem skole, og mye av tiden som er til overs på ettermiddager og i helger dedikeres til lokalidretten på Tasta.
Sammen med kona Marianne og døtrene Marika og Othilie på henholdsvis 12 og 9 år utgjør Marsli en særdeles aktiv familie.
– Uka vår er slik at på mandag fra fire til seks er det håndballtrening for jentene, på tirsdag er det ball-lek og Othilie har fekting, på onsdag er det håndballtrening igjen, og på torsdag går Marika på fekting, oppsummerer han, og legger til at det å tilby jentene variasjon i aktiviteter er viktig for Marianne og ham.
En tidlig start er en god start
Med ball-lek sikter han til tilbudet som Marianne startet opp for barn på fire og fem år, hvor fokuset er på variasjon, lek, og det å ha det gøy med (og eventuelt bli mindre redd for) ball. Det å lære å høre på treneren, vente på sin tur, og tape og vinne med samme sinn er også gode evner og holdninger barna får med seg herfra.
– Per nå er det rundt 40 unger med der, og Marika og en håndfull andre jenter fra 07-laget i håndball er med som hjelpetrenere. Slik får de trenererfaring, og det er ekstra stas for barna at de er med, sier Marsli.
Han er mest opptatt av å fortelle hva de andre ildsjelene i Tastavarden HK gjør, og nevner også Åpen hall, som Marianne leder sammen med Milde Tønnesen. Tilbudet for ungdom fra 5. klasse og opp til 18 år trekker 150-200 ungdommer til Tastaruståhallen annenhver fredagskveld.
– Slik bidras det til at de ikke reker ute i gatene eller sitter hjemme, påpeker han.
Måtte nesten ta ansvar
Både det å gi barn en god start, og å gi ungdom idrettsglede og tilbud som gir en sunn livsstil, fører med seg gevinster inn i voksenlivet. Ingen er den fødte spiller eller trener, og selv om Marsli som barn og ungdom fylte fritiden med håndball, fotball og korps, ble det på et tidspunkt slutt med det.
– Fotballen tok først over for det andre, og så spilte jeg meg etterhvert lei.
På tampen av tjueårene fant han dog tilbake til håndballen, og spilte fra 2010 til 2017 på herrenes B-lag. Midt i denne perioden, i 2013, ble han trener for laget til eldstedatteren. Men det var ikke fordi inspirasjonen grep ham:
– Jeg måtte nesten. Jeg var en av de foreldrene som sto på sidelinjen og stirret i mobilen, men så skulle han som hadde tatt ansvar flytte bort, og noen må jo gjøre det. Nå er vi syv-åtte trenere, og flere voksne som hjelper til.
Laget som har det kjekkest
Den onsdagskvelden Tastavis er innom Tastaruståhallen har Marsli med seg Bengt Johansen som trener. Treningsopplegget de bruker er utviklet av landslagskapteinen Bjarte Myrhol, og har fokus på lek, mestring, glede og inkludering.
– “Stjernene” kommer frem uansett. Vi er opptatt av samhold, læring, og det å lage positive holdninger, konstaterer Marsli.
Han påpeker at for å lykkes som breddeklubb, må man få med seg 12-åringene videre inn i ungdomsårene. Tenårene er en krevende tid for noen og enhver, og treneren observerer at mange klubber som spisser lagene opplever frafall og kollaps når spillerne havner i 16-17-årsalderen.
– Hos oss heier og klapper vi når de gjør det vi har øvd på. Det var ei av spillerne som sa til meg: “Vi er nok ikke det beste laget, men vi er nok det laget som har det kjekkest!”
Marsli understreker at han og kona relativt sett er nykommere, og at han ikke sitter på noen fasit for trening og rekruttering.
– Men jeg tror vi har fått til noe bra med ball-lek. Nå har vi 20-30 unger i håndballen, på hvert alderstrinn fra 07 og ned. Så rekrutteringen er god, og vi er en klubb i vekst.
– Går fordi det er gøy
Klubben har to seniorlag, med spillere fra 16 år og opp, å rekruttere til. Kanskje befinner datteren Marika og lagvenninnene Rena, Aurora, Vilma og Celine seg der om noen år? De liker iallfall treningene, og skryter av treneren sin:
– Per Jarle er snill, god og veldig morsom. Han kjefter ikke, og er den beste til å forklare ting, sier Rena.
Men å skulle bli aller best i håndball er ikke noe jentene tenker på:
– Vi går fordi det er gøy.