Elleve år etter at Oda Bjørholm (23) danset på scenen for aller første gang, kan hun ikke tenke seg å gjøre noe annet.
– Jeg startet litt sent i forhold til mange andre dansere, men jeg har arbeidet målrettet for å komme dit jeg er i dag. Jeg har aldri hatt en plan B og det tror jeg er viktig. Det er bare dette jeg vil, sier hun.
Oda synes det er gøy å kunne stå på en scene og formidle noe til publikum.
– Jeg får en god følelse i kroppen når jeg utforsker ulike temaer eller måte å formidle noe på. Det jeg liker aller best med dette er at det er en opplevelse du bare kan få akkurat der og da. Uansett hvor mange ganger man gjør det blir opplevelsen aldri helt lik, sier hun.
Fant sin nisje
Det var på Steps Dansestudio på Mariero unge Oda fikk øynene opp for dansen og skjønte at det var dette hun ville drive med. I 2015 kom hun inn på Kunsthøgskolen i Oslo som en av to fra Stavanger.
– Det var rundt 200 personer på audition og bare 16 kom inn fordelt på to ulike linjer. Det var veldig stort å få bli en av dem.
Oda driver oftest med moderne dans, men forteller at hun er åpen for å gjøre andre ting også. Hun drømmer for eksempel om å skape egne prosjekter eller ta del i andres prosjekter som utøvende danser.
– Det er viktig å ha flere bein å stå på. Det er lite faste stillinger i Norge så de aller fleste arbeider frilans. Jeg gjør ulike små prosjekter og har nettopp vært med på Bodø Biennale. Det var gøy. Mye av tiden går med til å søke på stipender og dra på audition.
Tryggere på seg selv
For hver gang Oda drar på audition merker hun at hun blir tryggere på seg selv og tar det ikke like tungt lenger når hun får avslag.
– Jeg skjønner at det ikke er personlig, men at de hadde sett for seg en annen. Hele dansemiljøet er bygget rundt kontakter og mye handler om tilfeldigheter og flaks.
Under studietiden trente studentene seks til åtte timer til dagen, men nå som hun er ferdig utdannet må hun gjøre dette på egenhånd.
– Det var ganske hardt å trene så mye, men utrolig kjekt. En del av jobben min består av å holde meg i form og jeg melder meg derfor på ulike kurs for å holde det vedlike. Det er en utfordrende jobb med en usikker fremtid. Du står mye alene og må hele tiden spare penger i tilfelle du blir syk, men jeg synes det er verdt det.
– Hva er det største du har opplevd så langt i karrieren?
– Jeg husker godt følelsen da jeg for aller første gang stod på scenen som 12-åring. Jeg var spent og nervøs, men samtidig var det noe av det kjekkeste jeg hadde opplevd. Det var også stort å skulle gjøre et stykke a Jefta Van Dinther som heter Kneeding på kunsthøgskolen. Det var en fin og lærerik prosess. Etterpå følte jeg at jeg var klar for å ta dansen til et høyere nivå og arbeide som frilanser.
Siden hun er helt i startfasen av karrieren og ikke har klart å opparbeide seg nok oppdrag har hun en deltidsjobb ved siden av på Dansens Hus.
– Det er en fin og fleksibel arbeidsplass. Alle som arbeider der er danser som meg. Det kan ta år før man tjener noe særlig på dette og jeg er heldig som har denne deltidsjobben. Det er deilig med et avbrekk og kunne ha begge deler.
– Hva er planen videre?
– Jeg tror mål og drømmer forandrer seg underveis, men nå er det å kunne livnære meg som danser. Å kunne lage egne prosjekter og kanskje reise til utlandet hadde vært gøy. Jeg synes det er kjekt å arbeide med folk på tvers av grener og bakgrunner. Hverdagen er spennende og ingen dager er like. Som utøvende danser er det grenser for lenge kroppen holder ut, men når du jobber allsidig som meg kan du holde ut lenger.
