Torill Lovra, ildsjelen bak «Lovra og Søm», er lidenskapelig opptatt av sy-arbeid og norske
tradisjonelle folkedrakter. Hun mener norsk håndverk ikke får den oppmerksomheten og statusen det fortjener.
I boligen i Kornblomstveien på Tasta jobber hun best. Hun har prøvd å flytte virksomheten ut av hjemmet to ganger tidligere, men har alltid funnet veien hjem. Det er her hun er mest kreativ, mener hun.
Lovra er utdannet lærer. Når hun ikke sitter hjemme og jobber på symaskinen, jobber hun med norskopplæring av innvandrere for Lingu Stavanger AS, et selskap som jobber med norskopplæring for arbeidsinnvandrere i Norge. I tillegg holder hun kurs i sying, og sying av bunad. Særlig bunaden er noe hun brenner ekstra for. Nå savner hun et større engasjement for bunad på landsbasis.
– De som kan sy og montere en bunad blir eldre og eldre, og færre og færre. De med solid erfaring er gjerne i 70- eller 80-årene. Men etterspørselen er fremdeles stor, forteller hun.
Konkurranse fra utlandet
Den store etterspørselen og det minkende antallet norske bunadsprodusenter har dannet marked for bunader sydd i utlandet. Selv har hun en venninne som importerer bunader sydd i Thailand.
– Draktene som er produsert i Thailand ser bra ut og er godt laget. Når tallet på de som kan produsere bunad på landsbasis går ned, ser folk en mulighet og et marked for importerte drakter. Vi som syr må også se muligheten for å ta tilbake markedet, mener Lovra.
Hun er klar på at syerske eller sydame aldri har vært et statusyrke, og timebetalingen har aldri vært nok til å leve av. Hun mener de som driver med slik arbeid bør sette bedre priser på arbeidet sitt.
– Driver du med håndverk må du kunne sette pris på det du gjør. Man må ikke føle at andre drar prisene ned over hodet på en. Vit å verdsette din egen tid og arbeidet ditt, understreker hun.
For det er mye arbeid det er snakk om. Det er et møysommelig og tidkrevende arbeid, forklarer hun.
– Yrket må oppjusteres. Folk må rett og slett forstå hvor mye arbeid som ligger bak, ikke bare med hendene men også med hodet, slår hun fast.
Savner satsing
Lovra frykter at den norske kvalitetsbunaden kan være truet slik ting er i dag der stadig flere bunader produseres billig i utlandet. Dette er ikke noe hun selv har kommet på, men også en problemstilling som har funnet veien også til Stortinget. Stortingspolitiker og medlem av Stortingets kulturkomite Hege Liadal er av Norges Husflidlag invitert til debatt om hvorvidt den norske bunaden bør vernes politisk som kulturarv.
Lovra savner blant annet et større fokus på håndverk i skolen og i integreringsprosessen av innvandrere som kommer til Norge. Yrket må løftes opp, mener hun.
– Selv om det kommer fine bunader fra utlandet, må vi ikke slutte å produsere selv. Man kan ikke klage over situasjonen dersom man ikke er villig til å gjøre noe med det selv, sier hun.
Gjennom jobben som lærer på Lingu-senteret vet hun at det også er mange innvandrerkvinner som sitter på stor kompetanse og kunnskap om håndverk. Problemet er bare at de ikke snakker godt norsk, og dermed ikke får brukt kompetansen sin fullt ut.
– Hvorfor ikke appellere til innvandrerkvinnene? Mange av disse kan sy og har god kompetanse i faget. Vi skal ikke undervurdere dem. Hvis norske kvinner ikke vil sy så har vi ikke noe valg annet enn å la dem sy våre folkedrakter, mener hun.
Er glad for å hjelpe
Hun har bitt seg merke i at det har blitt en trend å sy egne klær etter at flere kjendiser har gått ut og gjort nettopp dette. At folk får interesse for sying og håndarbeid synes hun er vel og bra, men hun
skulle gjerne sett at folk opp-arbeidet seg mer kunnskap om faget.
– Folk trenger basiskompetanse for å utnytte symaskinen sin. I dag bruker folk bare en brøkdel av mulighetene ved maskinen. Det handler om å lære seg å
beherske å sy, siden kan man spesialisere seg, sier hun.
Hun er glad i å lære bort, særlig innenfor håndverket hun brenner sånn for. Hun har dermed ikke noe imot å hjelpe de som måtte trenge det.
– For folk på Tasta kan det være greit å vite at her bor det ei som kan lære bort og hjelpe med blant annet bunad. Folk må bare henvende seg dersom det er noe de lurer på, avslutter hun.
Tekst/bilder:
Geir Arne Løland