Julehilsen fra fjompenissen i Dåstrup

Det er p.t. uvisst å si om det blir jul i år, om jeg opplever den, om hvor den i så fall finner sted og om mandelen i riskremen vil tilfalle meg – og hvis ikke, kan det jo være det samma med hele greia. Så kan de bare sende meg regninga! Nå sitter jeg pakket inn med mitt gamle militærteppe om beina og har to tamponger – rullet sammen av porøst dasspapir – strittende som et par støttenner fram under snabelen, proppet inn i hvert sitt nesebor. Hodet mitt er godt i gang med å bli tappet tomt for de væskene og bløtdelene som ikke er solid forankret til knokkelvevet på innsida av kraniet, hvorfor innholdet, som frittflytende materiale skvulper rundt som i et bunnkar og er tilbøyelig til å lekke ut til omverden som var det snakk om skatteministerielle hemmeligheter som slipper ut via uransakelige veier – gjennom revner, hull og dårlig tillukkede dører. Kort sagt – jeg har fått influensa! Og nu har dette illebefinnende snart vært på visitt hos meg i to uker. Vaksinert mot hva? Det bemerkelsesverdige ved denne tildragelsen er jo at jeg fredag den 7. desember tilbragte omkring en halv times tid i legehuset i Osted, hvor jeg ble vaksinert mot influensa. Allerede dagen etter følte jeg meg en

smule utilpass – nok uggen til ikke å orke å overvære den innendørs fotballturneringen i Ramsøhallen, hvor sønnesønnen vår, Robert, og klubbkameratene hans vant sølvmedaljer. Etterpå. Da Thomas, Robert og en av kameratene etter en herlig gang lapskaus var borte på kjelkebakken ved Dåstrup Skole, fikk jeg mannet meg opp til å få på meg fillene og ta en snartur ut i kulda. Det er immervekk ikke hver dag her kommer barnebarn for å base i snø! Om søndagen hadde utilpassheten trappa seg opp, men da var det jo snøføyke og nokså utrivelig utendørs – en passelig bra unnskyldning for å holde seg innendørs.

Influensa er noe man får, hvis man ikke lar seg vaksinere mot det – gikk jeg her og trodde på. Det, har jeg nå forstått er en misforståelse. Det som befinner seg inni vaksinen, er influensabasiller. Det er for å påføre deg influensa, du vaksineres. Meningen er så, at immunforsvaret ditt skal trenes opp til å bekjempe, overvinde sykdommen og danne antistoffer mot den – hvis ellers influensa gutta blir beseiret. For meg er det et problem. Mitt immunforsvar er på det nærmeste en saga blott. Palisadene er slitte, vaklende nedbrutte og underbemannede. Da det er grenser for, hvor uovervinnelig man kan bli av en barneskjefull Möllers Tran hver morgen – året rundt, kan det få lange utsikter, før de gamle veteranene på barrikadene i immunforsvaret mitt makter å gjenvinne tapt terreng og atter får reist fanen på høykant, for så å få seg en velfortjent hvil. Et glass kommunevann Foreløpig har gubbene fektet på vikende fot, og utsikten til noen snarlig bedring synes umiddelbart vanskelig å få øye på. For en som ikke falt i gryta som sped, ville en porsjon trylledrikk av en slags ikke være å forakte nettopp nå. Dessverre kjenner jeg alt for mange som bare vil kunne foreslå en klunk Gammel Dansk, en glovarm romtoddy eller bare et glass solbærsaft. Så det så. Jeg drikker heller et glass kommunevann mer og overlater til immunforsvarets tapre svenner å stå striden ut – til vi alle faller på valen – eller får has på doktorens barske hird av basiller og gjort dem til nyttige krabater som kan forsterke skansene til erstatning for mine sårede og falne og forpurre behovet for reservisters gjeninntreden til ekstra krigstjeneste i korpset. Etter endeløse kamper mod diabetes i en krig som i de siste 15 år har rullet att og fram over slagmarken – mestendels fram, heldigvis, er der ikke overvettes mye krutt igjen i de gamle stabeisene langs linjen. Vi er alle til hope ved å være trøtte av det. Det kan være jeg skal holde meg fra å stole så blindt på hva medisinmennene postulerer. Min mors påbud, om å drikke tran hver dag har jeg etterlevd til punkt og prikke. Som var det de vises sten. Nu hjelper det jo på sagen å unnlate å reise med offentlige transportmidler, gå på kino og i det hele tatt forville seg inn i omgivelser, hvor et større antall mennesker er forsamlet. Jeg skyer kort og godt å oppholde meg på steder, hvor folk i massevis hoster, nyser og via luftveiene utveksler smittsomme kroppsvæsker – og navnlig i vinterhalvåret. Derfor var det oppholdet, jeg gjorde meg i legehusets venteværelse i Osted for to uker siden, strategisk sett ikke det mest begavede, jeg foretok meg den dagen. Kanskje var det til og med skjebnesvangert – hvilket kun tiden vil vise. Vokslys fra Nordpolen Så å si alle har tilsynelatende ganske svettet ut, hvorfor vi i det hele tatt holder jul. Egentlig har de færreste av oss noe vettugt belegg for å fråtse som etedolker i all slags slaktemat nå – eller på noen annen tid av året forøvrig! Før i verden, dengang stort sett alle hadde en form for tilknytning til landbruket og dets husdyrhold, var det relevant midtvinters – av konserveringshensyn – å slakte kuer og svin i et antall som sikret at bæredyktigheten av de enkelte gårders beholdning av fôr formådde å livberge resten av bestanden fram til våren. Derfor åt og drakk man grovt og vederstyggelig ved midtvintergildet, før fanden fantes. Og derfor spiser folk flest skinkesteik juleaften – nå til dags. Jul, det kalte våre aner denne vintersolvervsfesten og blotet, da kjøtt i massevis ble røket og saltet og lagt til oppbevaring i stabburene. Og man takket gudene og ofrede dem også en munnfull – for sikkerhets skyld. Å tro på noe har folk alltid vært villige til, uansett hva. Jeg, for eksempel, har valgt å tro på julenissen. Slik går de fleste av oss rundt og tror mere eller mindre på nær sagt alt mulig. Men det skal hverken profeter, prester eller andre skrønemagere til for min del. Min mor lærte meg å tro på nisser, tusser og troll, og jeg har sjøl sett noen av dem i skauene rundt omkring, hvor jeg i hine hårde dage vokste opp med Grefsentrollet som nærmeste nabo. Og forresten svarer julenissen hvert år på brevene mine og forteller meg at den kjelken, jeg fikk for seksti år siden, stadig er god nok. Jeg skal bare glatte stålet på meiene med et gammelt vokslys. Så. I år har jeg ønsket meg et nytt vokslys. Fra Nordpolen. Tynn prest sjelden fugl Men altså. Å slakte og blote ved juletider – det har man gjort i årtusener, lenge før her kom prester og bisper og påsto at det var deres gudesønns fødselsdag som her ble feiret. Å gjøre en nødvendig, agrarisk foranstaltning om til en guddommelig fødselsdag, skal man være prest og pater for kunne legge løgnhals til. De geistlige tror sannelig også på, at det går an å gjøre vann til vin! Vi er et par stykker, hvor jeg kommer fra, som veit at det skal mer enn en håndvending til for å få til noe skikkelig hjemmebrent. Men. Pytt! Det som lyktes for rakkerpakket mange andre steder i verden, ble ikke kronet med hell her hos oss – å få julen avskaffet! Men til gjengjeld stjal de den, prestene! De lot oss godtnok beholde navnet og slaktetida, men fråtseriene i matveien og mye annet overtok de gladelig sjøl. Tynn prest har vært en sjelden fugl i mange århundrer. Og i mellomtida er den gode, gamle bondeskikken blitt sauset inn i krybbespill, jammerlige hengehode-sanger, evangeliske stjerner og kirkeskatt. Nå, men hva? Underveis i tidemaskinen er jula også blitt peppet opp med nisser, reinsdyr, juletrær og kvister av gran samt et overflødighetshorn av gavepakker. Nå er det blitt kjøpmennenes tidsalder. De har tatt innersvingen på prester, paver og prelater samt kirkeministeriet – som snart kan avskaffes. Etterhvert må det også stå ganske klart, også for hr. Stoltenberg, at det snart vil reise seg et krav fra folkedypet om, at kirkeministerens domêne og alle hans mange filialer med klokketårn må klare seg med de inntektene, medlemmene av klubben bidrar med. Foreløpig har denne sekten av mellomøstlig herkomst i snart tusen år bodd gratis til leie i statens eiendommer. Det må vi heller endre litt på. Det skulle nødig gå med kirkene som med så mye annen statlig investering og eiendom – så som SAS, NSB og etc. – at ruinene blir uselgelige og skatteyterne atter skal til lommene for å sikre staten mot greske tilstander.   Madammen ned fra fjellet Nabo Peddersen passet meg opp ute ved postkassa nesten tilfeldig. Da nå anledningen nu bød sig til, skulle da gjerne sånn på det nærmeste ikke ha spurt fra noen, om hva for noe spennende jeg har tenkt å overraske fru madammen med i år. Spørsmålet var gjennomskuelig diktert og bestilt av «noen, det ikke skulle spørres fra» – tronende i en lenestol inne i nr. 1. Intet i denne verden kunne interessere Peddersen mindre enn hva varanen måtte finne under juletreet i nr. 3! Følgelig svarte jeg, som Raggen på Risløkka ville ha gjort: – Jo, ser du, i fjor var overraskelsen at jeg tok henne med på en tur til fjells ovafor Dovre – og i år skal jeg overraske med at hente henne ned igjen..! Må du ha en kurfürstelig munter jul og bli rikelig begavet med alt du ønsker deg! Husk å fôre de små vingede. Vennlig hilsen og advarsel mod smittefare – Fjompenissen i Dåstrup.